MONSTER!

Move on!

Jeg ser at det nærmer seg tre måneder siden sist jeg ble bragt grundig ut av fatning av en fyr. Jeg har fremdeles ikke kommet meg igjen, enda jeg ikke har sett han på nesten like lenge. Nå er det vel på tide å komme seg videre vel? Knurr.

Vintersolverv

Idag snur sola! Hurra! Og innen 2007 har dagen allerede blitt over sju minutter lengre! *danse*

I Want Candy

Jeg var ikke klar over at han fremdeles var artist, og i hvert fall ikke at han har vokst opp til å bli en riktig så kjekk, ung mann. Men han har vel kanskje arva iq'en til broren sin eller? (han bruker den vel ikke lenger heller, så...)

............Alt jeg vil ha til jul er deg...........

I don't want a lot for Christmas
There is just one thing I need
I don't care about the presents
Underneath the Christmas tree
I just want you for my own
More than you could ever know
Make my wish come true
All I want for Christmas is you

I don't want a lot for Christmas
There is just one thing I need,
and I Don't care about the presents
Underneath the Christmas tree
I don't need to hang my stocking
There upon the fireplace
Santa Claus won't make me happy
With a toy on Christmas day
I just want you for my own
More than you could ever know
Make my wish come true
All I want for Christmas is you

I won't ask for much this Christmas
I won't even wish for snow,
and I just want to keep on waiting
Underneath the mistletoe
I won't make a list and send it
To the North Pole for Saint Nick
I won't even stay up late
To hear those magic reindeer click
'Cuz I just want you here tonight
Holding on to me so tight
What more can I do
Oh, Baby all I want for Christmas is you!

All the lights are shining
So brightly everywhere
And the sound of childrens'
Laughter fills the air
And everyone is singing
I hear those sleigh bells ringing
Santa won't you bring me
The one I really need
Won't you please bring my baby to me quickly, yeah

Ohh ohh, I don't want a lot for Christmas
This is all I'm asking for
I just want to see my baby
Standing right outside my door
Ohh ohh, I just want you for my own
More than you could ever know
Make my wish come true
Oh, Baby all I want for Christmas is you
All I want for Christmas is you!

Mariah Carey

Er det meg det er noe galt med eller?

Jeg fulgte ikke med på "Skaperen" da det gikk, men som de fleste andre noen lunde oppdaterte mennesker fikk jeg jo med meg litt av det som foregikk. Og jeg må si det; denne anti-dop-snowboardklær-kolleksjonen til den langhåra lille karen forstår jeg ikke. Jeg forstår det rett og slett ikke. De kaller det klær mot dop. Hvordan kan klær være mot dop? Hvordan kan han komme på andreplass eller hvor det var han havna i "Skaperen" med klær mot dop? Ingen har noen sinne sagt hvordan de er mot dop. (Det vil si, de har sikkert sagt det i løpet av programmet, men jeg har ikke fått det med meg. )Er de fulle av statements? Går overskuddet til forebyggende arbeid? Jobber klærne selv med forebyggende arbeid når du tar dem av deg om kvelden? Hvordan er dette så forbanna nyskapende? JEG FORSTÅR DET IKKE!!!

O' jul med din glede og barnlige lyst.

Nå begynner jeg å glede meg til jul. Det er minusgrader ute, og på lørdag hørte jeg på julesanger. Jeg er så godt som ferdig med julegaver (det gjenstår bare å pakke dem inn. Aaargh!), er nyfrisert og nesten blakk og fornøyd.

Jeg er glad i moderne julesanger. Minst like mye som klassiske julesanger. Man kan argumentere mot dem ved å si at "men det er jo bare vanlige kjærlighetssanger med litt jul rundt". Jaja, mange av dem er det. Men jeg synger om "Et barn er født i Betlehem" og "Hvor de vet at vor Gud er skjønn" enda jeg er langt fra overbevist om at dette barnet var så mye å rope hurra for, og stiller meg sterkt skeptisk til eksistensen av en Gud, og i hvertfall til påstanden om at Han er skjønn. Nei, gi meg heller "Last Christmas", " All I Want For Christmas Is You" og "Fairy-Tale of New York".

Og så har jeg kjøpt antrekk til nyttårs. Det kan brukes i jula også, og med en liten vri blir det to forskjellige antrekk. Mihihihihiiihihi. Jeg GLEDER MEG TIL JUL!!!! Og til NYTTÅRSAFTEN!!!! I tillegg ELSKER jeg 17. mai, og bursdager.

Jeg er en høytidsnerd, og ikke flau over det.

Morderen er løs.

Jeg har alltid hatt en spesiell interesse for seriemordere, og når England nå rystes av en sørger jeg for å følge nøye med.
Før jeg går videre må jeg få understreke at jeg synes saken er forferdelig, og det at jeg fascineres av seriemordere gjør ikke at jeg sympatiserer med Ipswich-morderen på noen måte.

Det skrives i avisene at alle i den lille byen er redde for å gå ut om kveldene, at prostituerte er redde (med god grunn tydeligvis) og at "vanlige" folk bekymrer seg for at morderen skal drepe andre enn prostituerte hvis han ikke finner prostituerte å drepe.

Det jeg imidlertid lurer på, er hvordan det EGENTLIG ser ut der. Byen er jo full av journalister, spesielt opptatt av de prostituerte og horestrøket. Byen ser jo så øde ut på bildene og filmene, men hvordan hadde det sett ut hvis journalistene ikke hadde passet på å unnlate å vise sine kollegaer? Jag undras.

Men jeg liker IKKE at ei av mine beste venninner er der borte for å dekke saken for VG nett. Hun har lovt å si fra når hun er tilbake i Norge. Jeg håper det ikke er så lenge til.

Jeg - et friluftsmenneske?

Neida, jeg har ikke forandra meg så radikalt som overskriften kan antyde. Men, jeg har vært ute på lang tur idag. Min svenske venninne Hanna og jeg skulle egentlig gå søndagstur forrige uke, men grunnet litt vel heftig festing lørdagen så ble det utsatt til idag. Så, vi kledde på oss og gikk ut i desembervarmen (andre søndag i advent - 0 grader. Og det er kaldere enn på lenge. Hva GIR du meg?)

Etter å ha vandret litt på måfå endte vi etter hvert opp på vei rundt Østensjøvannet. Og hva fant vi her? Gåsunger og rakler. Og snø, men den kom fra ishallen. Og det var så deilig å gå rundt vannet! Vanligvis pleier jeg å legge søndagsturen til mer sentrumsnære områder, men jeg tror jaggu jeg skal gå mer i skogen. Jeg hadde glemt hvor mye jeg liker det.

Etter en snartur innom Brynsenteret og jule- eller bursdagsgavekjøp til mamma, hadde vi fremdeles en hel time igjen til middag. Så da benyttet vi anledningen til å ta en liten sightseeing rundt på Vålerenga. Jeg tok på meg guidehatten og viste Hanna de viktigste stedene i området. Som hun selv sa; hun må jo vite hvorfor hun har Vålerenganøkkelen som hun arva da hun flytta inn på det gamle rommet mitt i kollektivet. :o) Ære være.

Hepp.

Ingen nyhet kanskje, men jeg trekker frem Lance Bass i denne bloggposten likevel. Det måtte være noe. Han var vel den eneste i boybanda i siste halvdel av 90-tallet som ingen i jenteklanen likte.

Jeg vil ha sol, sommer, varme, krydderlukt og fine farger. Jeg vil til Kreta!

-Og vips så hadde hun dysleksi...

Lindsay Lohan hsr vært ute og skrevet et kondolansebrev som ikke henger sammen. Det sies at hun må ha skrevet det i fylla. Dette har jeg ikke tenkt å ta stilling til, men jeg har lest brevet, og det er fullt av usammenhengende setninger og grammatiske feil i tillegg til ortografiske feil. Hvordan frk Lohan skriver og formulerer deg bryr meg ikke så veldig. Det som derimot bryr meg er at dagbladet gjennom sin kjendis.no skriver at Lindsay Lohan mobbes for dysleksi. Å, kom igjen. Dysleksi? Hvor i artikkelen står det at hun har dysleksi? Har advokaten hennes sagt at hun lider av det? Har legen hennes sagt det? Har Lohan selv sagt det? (Om så er tilfelle, så nevnes det i hvert fall ikke i artikkelen.) Neida, det er kjendis.no som sier det. At man ikke kan grammatiske regler, formulere en sammenhengende setning eller stave er ikke synonymt med at man har dysleksi. Vis meg legeattesten.

Norway's grand prize

Jeg har jo tidligere i denne bloggen nevnt nordmenns glede over å bli omtalt i store, utenlandske aviser. Vi omfavner alle som vil fortelle om oss, enten de slenger dritt eller roser oss. Aller mest stas er det allikevel selvsagt når vi blir omtalt i rosende ordelag. Som 100% Osloborger blir jeg også varm om hjertet når det dukker opp en artikkel som ikke bare handler om de narkomane i Karl Johan elller de høye prisene i byen min. Med dette i hu leste jeg begeistret Oslo-artikkelen i LA Times, som til og med omtaler oss som en "Cosmopolitan city". Mihihihi! Selv om forfatteren har misforstått hvem Sinnataggen er (se bilder).

Your life is paused. Please press "PLAY" to continue.

Eli.

Min favorittperson i denne verden er utvilsomt ikke Eli Hagen. Mitt fremste julegaveønske i år er utvilsomt ikke boka til Eli Hagen. Jeg har ikke engasjert meg så mye i dette bok-styret, men litt får man jo med seg. Og, selv om det ikke er med lett hjerte, jeg må innrømme at hun har kommet med et par bra uttalelser. Obs! Sterke bilder.
-Bondevik er mer opptatt av seg selv enn landet.

TomKat.

Jeg leser på dagbladet.no at Katie Holmes og Tom Cruise festet før bryllupet. Mye kan sies om Tom Cruise, jeg skal ikke gå inn på det, men Katie har i alle fall oppfylt mange jenters drøm. Og som om ikke det var nok å få barn og gifte seg med selveste Tom, så omtales de, som så mange andre om dagen, i mediene som èn person. Eller skal vi si et fenomen. Fenomenet TomKat. Uniname kalles dette, når to menneskers navn settes sammen til ett. Det er fristende å kritisere, å si at dette er det teiteste jeg vet, at jeg blir kvalm av disse navneordspillene eller hva vi skal kalle det, men det kan jeg ikke. Jeg synes ærlig talt det er litt kult. Og er det ikke sånn at, når to store stjerner, mektige, rike og vakre, hooker opp, så blir paret et fenomen? Det begynte vel med Benifer, som en litt atal spøk på bakgrunn av at de alltid var sammen og var SÅ lykkelige. Men, i hvert fall som jeg ser det, så er ikke resten av uninavnene basert på dette. De har vel kanskje fremdeles sammenheng med at parene stort sett blir observert sammen og ikke hver for seg, men det er da forholdsvis normalt når man er et par.

De tre mest kjente uninavnene om dagen er vel Brangelina (Brad Pitt og Angelina Jolie for de uinnvidde), Benifer (Ben Affleck og Jennifer Lopez, forøvrig ikke et par lenger) og det kuleste av de kule, TomKat. Jeg mener, kom igjen. Du kan si hva du vil om uninavn, men ikke kom og si at ikke TomKat er et fantastisk eksemplar av arten. Har du med Cruises Top Gun i tankene blir det bare enda kulere. Et kjapt google-søk avslørte også at Katie Holmes før Tom Cruise datet Nipsey Russel, noe som gjorde uninavnet deres til KatNip. Om det er sant vet jeg ikke, men jeg synes det er hysterisk morsomt. Det ligger uante muligheter her folkens.

I tillegg til de mest kjente og kjære uninavnene så har vi visstnok også et par på Vince Vaughn og Jennifer Aniston. Og det skulle jo bare mangle. Litt urettferdig om Brad skulle gått rett inn i et famøst uninavn, og så endte Jennifer opp med to separate? Både Vaughniston og Vincifer er varianter, men jeg stemmer for Vincifer. Alle de andre som har slått an er laget av fornavn. For å understreke dette kan jeg jo også trekke fram Nicole Kidman og Keith Urban. Visstnok har noen forsøkt å presentere disse to som Kurban. Noen som har hørt det? Trodde ikke det nei. Prøv Nickeith, jeg er sikker på at det ville slått an mye bedre.

Dette fenomenet er også tilstedeværende i min nærmeste vennekrets. Jeg vil understreke at det begynte der før det tok helt av i mediene. Mine venner Marianders er ingen kopi av verken Brangelina eller Benifer, bare et helt vanlig uninavn-par. Om muligheten byr seg så håper jeg selv å bli en del av et sånt engang.

Men det kuleste av de kule er fremdeles TomKat. Ingen banker TomKat.

Ærlig talt.

Høsten og vinteren er over oss med full styrke. Jeg teller ned til sommeren så mye allerede at det gjør vondt. Selvsagt er det mange fine ting med vinteren også, jeg synes det er deilig når det er deilig vinterkaldt ute, snø og fine vinterstjerner. Men. Det er et stort men. Jeg fryser hele tiden. Seriøst. Igår lå jeg på sofaen på rommet mitt med varmeovn på og ullteppe over meg. Tjukt og varmt ullteppe. Jeg frøys. Jeg ble ikke varm før jeg fikk en sommerdyne utenpå ullteppet igjen. Og da jeg ble varm nok så sovna jeg selvsagt. Enda jeg virkelig hadde sovet mer enn nok den natta. Så, da jeg våkna, var jeg selvsagt sulten og måtte ta meg et knekkebrød. Satt på spissen er dette det eneste jeg gjør i mørketida; fryse, sove og spise. Ærlig talt. Det er for drøyt.

En hyllest til Are Kalvø.

Jeg liker Are Kalvø. Jeg synes Are Kalvø er heit. Rett og slett heit. Han har en fantastisk dialekt og stemme. Pluss at han er morsom og skarp. Jeg fortalte ei venninne at jeg synes Are Kalvø er heit. Hun begynte å le. Selv om hun var enig i at han er litt av en kjekkas så hadde hun ikke hørt noen omtale han som heit. Når jeg tenker meg om så har ikke jeg det heller. Det var ikke en nøye gjennomtenkt uttalelse, mer spontan. Men da den først hadde sluppet ut av munnen min skjønte jeg at det var riktig. Jeg synes Are Kalvø er heit. Nemlig.

Selvtillit.

I dag, som så mange andre dager, snakka jeg med ei venninne på telefonen. Hun kunne fortelle at hun har meldt seg inn i Dagbladets vektklubb og at hun så langt, etter en ukes tid, var særdeles fornøyd. Det er vel og bra, men jeg skal si dere en ting. Når sommeren nærmer seg og alle aviser og ukeblader fyller seg opp med artikler og tips om hvordan du skal få kroppen feiende flott til bikinisesongen. Ikke kjøp boka "Bikinifin", spar heller pengene. Hvis det noen gang er behov for å føle seg litt bedre; ta en liten sydentur. Gå på stranda og se deg rundt. Der får man virkelig et nytt perspektiv på verdens overvektsproblemer. Det er selvsagt noen som er slanke og vakre, men overraskende mange av disse sprader rundt toppløse med mindre smakfulle tangaer. Det er det som er det største problemet, at folk ikke skjønner hva den kan og ikke kan ikle seg. Kikk deg rundt, ta en titt på alle kjempefamiliene. Benytt også sjansen til å se på puppedamene i tanga. Noen av dem har en kropp som gjør at de kan bruke det, andre ikke. Men uansett, benytt sjansen til å sette pris på den kroppen du har, len deg tilbake på solsenga, verdsett dine få ekstra kilo og tenk "så glad jeg er for at jeg ikke er sånn".

Jeg har utdannelse, har du en relevant jobb til meg?

Jeg er helt overbevist om at det går an å kjede seg så mye at man svimer av. Jeg har vært på nippet et par ganger på forelesning. Men forelesninger varer tross alt ikke så lenge. Stort sett er det en pause mellom, slik at man får tid til å hente seg inn etter 45 minutter med ekstrem kjedsomhet. Det som er verre er når man sliter på besvimelsens rand en hel arbeidsdag. Det er ikke det at jobben er så ille, når det skjer noe her. Men åtte timer nesten uten noen ting å gjøre. Gosh, som en kjent norsk sangerinne ville sagt det. Men, ikke for det, på denne måten tjener jeg i hvert fall penger på å kjede meg så mye at jeg nesten svimer av. Dèt gjør man ikke som student.

Steike. This is føkking paradise!

Slik begynte SMS’en jeg sendte til min venninne Cørn etter en dag eller kanskje to på Kreta. Det er helt sant. Jeg har vært i paradis. Hver gang jeg drar ned blir jeg mer og mer forelska i øya og leiligheten og byen og landsbyen og menneskene og maten og musikken og tradisjonene osv osv.

Etter uværet som var uka før vi reiste, klarna alt opp og vi hadde en uke med knallvær. De gangene jeg har vært der nede i år (fire i tallet) har vi jo reist på litt ukurante tider og har ikke alltid hatt bare fint vær. Men det skal jeg si vi hadde denne gangen. Rundt 24-25 grader i lufta om dagen, 23 i havet. Bassenget var litt kaldere, men litt utover dagen lå det på rundt 20 grader der og. Kveldene var litt kjølige, men når man kan sitte ute til klokka tre bare med en liten jakke og en poncho så klager man ikke. Neisåmenn.

På fredag var vi i gresk barnedåp, noe som virkelig var en opplevelse. Det var barnebarna til Stelios og Irini, våre greske bilutleievenner, som skulle døpes. Først var det dåp i kirka. Nesten halvannen time med prating og synging fra prestens side, korsing og dypping av barna i en stor døpefont, pynting og messing og røkelse og skyting utenfor. Og masse barneskrik. Og prating. Det var ikke snakk om å være stille og høre på presten, nei da. Folk gikk ut og inn og småprata og dulla med barn og gode greier. Så lenge som den seremonien varte så skjønner jeg godt at man faller ut.

Etterpå var det full fart til festlokalet. Der var det dekka bord til 400 mennesker (dette var bare en liten dåp, ikke noe store greier. I bryllupet var det 2000). Vin og mat og musikk og masse folk. Masse barn som løp rundt med ballonger og var med på dansen og falt og slo seg, sutra litt og opp igjen og leke videre. Liter på liter med vin og musikk og dansing. Det er noe annet enn en norsk barnedåp, det. Noe annet enn et norsk bryllup eller en hvilken som helst annen norsk fest. Moro var det.

Jeg elsker Kreta. Jeg elsker øya, naturen, menneskene, forholdet til tid, og klimaet selvsagt. Det eneste jeg ikke er så begeistra for er insektene. Jeg har returnert til Norge med noen saftige myggstikk. Men jeg klager ikke. Vi har da insekter her og. Og på en eller annen måte så bryr jeg meg ikke like mye om den greske vepsen som jeg gjør om den norske. Uvitenhet, helt sikkert, men det er da deilig å ikke vite alt.

Jeg er ikke så fan av lange blogginnlegg. Ser jeg et innlegg jeg synes er for langt til at jeg gidder å lese det, så hopper jeg ofte ned til siste avsnitt for å se om det står noe spennende der. Så denne er til dere som gjør som meg, en kjapp oppsummering av innlegget: Jeg elsker Kreta. Og jeg har hatt en superfantastisk uke. Og kanskje det kommer enda litt mer Kreta-babbel etter hvert. Vær forberedt.

Litt nervøs en periode der

Igår snakka jeg med pappa på telefonen. Han er på Kreta, og mamma og jeg reiser etter på lørdag. Pappa hadde foruroligende nyheter. Det var flom. Flyplassen var stengt. Leiligheten vår var ikke i faresonen, men alle leilighetene under oss var oversvømt. Gulvtepper flyt, det sto vann 20 cm oppover veggen. Idag hørte jeg på nyhetene på p1 klokka 12. "Det er erklært unntakstilstand på store deler av Kreta på grunn av flom i natt". Hæ? Flom i natt også? Skal dette ingen ende ta? Hva skjer med turen vår? Er det skjedd mer? Lever leiligheten vår fremdeles? Men så fant jeg en artikkel på dagbladet.no etter en stund. Ingen fare. De er bare litt treige med å rapportere. Flyplassen er åpen. Rethymno lever. Enda er det flere dager til vi reiser. Alt i orden. Dette ordner seg. Faren over for nå.

Mandag

Javel, boys and girls (eller skal jeg si hei mu?), da var nok en helg gått over i historien. Jeg rangerer den sånn midt på treet. Fredagen var bestemor og farfar på besøk, jeg hadde planer om å flykte etter middag, men sånn ble det ikke. Og det var veldig hyggelig faktisk. Jeg sier faktisk fordi familiekvelder tradisjonelt sett er ganske kjedelige. Men ikke denne. Lørdag sto også i familiens tegn, da var mormor på besøk for å feire bursdag og spise fårikål. Men da hun gikk hjem gikk jeg ut. Jeg gikk på Nomaden. Jeg er ikke fan av Nomaden. Jeg ville ikke gå på Nomaden. Så, selv om kvelden etter hvert ble ganske så hyggelig, så er jeg enda mindre fan av Nomaden nå enn det jeg var tidligere.

Ellers så fikk jeg en hyggelig nyhet idag. Min venninne Linda har fått en liten beibis. Hun fikk ham for en ukes tid siden, men idag fikk jeg mms med bilde og greier. Den første av de jeg har vokst opp med som har fått barn. Nå ville det kanskje vært naturlig å snakke om å føle presset og greier, men det gjør jeg ikke så det gidder jeg ikke. Men jeg jubler høyt og klart for Linda og gleder meg stort til å få se vidunderet. Vanligvis er jeg redd barn, men jeg har en følelse av at han her ikke er så skummel som de pleier å være. Jadajada, bare le. Redd barn tenker du, hvor teit er ikke det. Men jeg skal le høyt når du tilkaller meg for å fjerne edderkoppen i dusjen din.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død

Jeg har fått dilla på Lars Martin Myhres siste sang; Trøstesang. Melodien er fin, men teksten er nydelig. Litt trist, melankolsk og optimistisk.

Trøstesang

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd titusen ganger før.
For mennesket er som mennesket er; drifter og drømmer, savn og begjær. Vi fødes, vi lever, vi dør.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Husk Terje Vigen, bror, de tvang ham i kne. Han sturte en dag eller to eller tre så rystet han sorgene av.
Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle som kjent vår skute mot død og mot grav.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Natten er nådefull, vinen er rød. Den kan ikke leve som ikke kan dø og vi er velsignet på jord. For vi har fått drikke av skygge og sol i stanken av forfall og duft av fiol. Så ikke vær lei deg mer bror.

En skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

En skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd.

-Lars Martin Myhre

Blod og vater

Jeg er ikke tilbake i vater. Jeg lurer på hvor lang tid det vil gå før jeg er det. Jeg tipper en uke, kanskje to. Jeg streber etter min vatertilstand.

Det begynner å bli kaldt ute. Jeg frøys da jeg var ute ista. Der er noe å føye til på lista over ting jeg hater. Jeg hater: Å fryse. Men et lyspunkt er at jeg reiser om ikke lenge! 21. Oktober reiser jeg atter en gang til mitt elskede Kreta. En uke i varmere strøk. Selv om det begynner å bli høst der nede også, men det er så absolutt bedre enn her.

Forresten så håper jeg virkelig at blodbanken ringer snart. Lenge siden jeg meldte meg, og de har enda ikke gitt meg time til prøvetaking som de kaller det. Begynner å bli litt smått irritert.

Nå bare babler jeg. Vater! Nå!

Gi meg tilbake min vatertilstand.

Noen ganger er livet og humøret i vater. Ingen store oppturer, ingen store nedturer. Det kan virke kjedelig, men er veldig behagelig. Andre ganger er det mer berg-og-dalbane. Det kan virke spennende, men er veldig ubehagelig. I hvert fall om du spør meg. Det er det ingen som har gjort, men jeg uttaler meg allikevel. Med en gang det kommer en opptur, så er nedturen allerede bestemt. Er du konge på byen fredag eller lørdag så kommer nedturen søndag. Kanskje fortsetter den langt utover i uka. Er du uovervinnelig på fredag så ligger du likevel nede søndag. Der er det folkens. Livets realiteter. Sorry.

Å føde en tenåring.

Jeg synes denne setningen er litt rar. Får man virkelig en tenåring om man røyker under svangerskapet? Kommer den ikke ut som baby først? Gah.

En stor dag

I følge dagbladet.no er det en stor dag i dag, både for store og små. Nei, 17. mai har ikke flytta på seg, det er nemlig to forskjellige, store begivenheter. Ikke bare er det Den Store Orgasmedagen, men de små får også sin dose moro, når feiringen av Den Store Pokemondagen går av stabelen. Kanskje noen burde drevet litt bedre research før de fant opp dagen sin? Eg berre spør. Jeg ser humoren.

Engasjert?

Da jeg var noen år yngre enn jeg er nå hadde jeg en favorittgruppe. Opp gjennom årene har jeg ikke hatt så mange favorittartister, -band eller -grupper, men da jeg var rundt 15 hadde jeg det. Backstreet Boys. Det finnes folk der ute som var mer fanatiske fans enn det jeg og vennene mine var, men store fans var vi absolutt. Her snakker vi tenåringsrom tapetsert med plakater, alle ukepengene gikk til å kjøpe tyske og engelske blader, om det så enn bare var et lite bilde av Heltene med stor H. Vi så på den tyske musikkanalen Viva, og ringte hverandre for å informere i et lett hysterisk stemmeleie at en av musikkvideoene var på TV. Ikke at vi trengte å se det på TV, vi hadde tatt opp alle på video. Når Viva eller Topp20 viste intervjuer eller liveopptredener satt vi klistra, samme om vi ikke skjønte mer enn tre ord av den tyske dubbinga. Et femminutters dubba intervju var nok til at vi løp hjem og forbannet foreldrene våre for at de ikke lot oss skulke den siste timen på skolen. Vi pugga bevegelser fra musikkvideoene, kunne nyanser og kommentarer fra liveopptredener, i likhet med fødselsdatoer, navn på søsken, foreldre, hunder, bestevenner, favorittfilmer, gullfisker og teddybjørner.
Det har gått lang tid siden sist jeg hørte på en BSB-cd. Men her om dagen så jeg en av musikkvideoene på TV. Viva selvsagt. Og det var ikke hvilken som helst video de viste. Det var den jeg husker som Sangen over alle Sanger, Videoen over alle Videoer. Den var populær midt oppe i den verste fantida, og alle vi jentene var vel enige om at bedre sang fantes ikke. Sangen var Quit Playing Games (With My Heart), og videoen er klassisk boyband, oppstilling i trapper, dyvåte av regn, åpne skjorter, plagede ansiktsuttrykk, kort sagt hele pakka.
Hvis jeg hadde sagt at jeg ikke fremdeles liker denne låta, så ville jeg løyet. Jeg kan ikke si at jeg synes den er dårlig, selv om det politisk korrekte i dag selvfølgelig er å peke og le av alt som lukter boyband. Det er ingen sang i verden jeg kan huske å ha hørt så mange ganger. Kanskje med unntak av noen av BSB sine andre sanger. Poenget er i hvert fall at jeg kunne sette en sang eller en cd på repeat, og det holdt meg lykkelig i flere timer. Jeg ble ikke lei. Jeg brant virkelig for denne musikken, det var stort sett alt jeg trengte. Og så et lite bilde (eller en poster i helfigur) av Nicholas Gene Carter da selvsagt.
Men hvor ble det av dette engasjementet? Kan noen fortelle meg det? Mitt favorittband gjennom flere år nå er Muse. Jeg synes musikken er fantastisk, men noen ganger er jeg ikke helt i humør til å høre på den. Jeg kan navnet på ett av bandmedlemmene, og han kunne sikkert spasert rett forbi meg på Karl Johan uten at jeg la merke til det. Jeg vet ikke når han er født, hva hunden hans het og når, hvordan og hvor gammel den var da den døde. Alt jeg vet er at jeg liker musikken. Jeg liker den dødsgodt. Muse-låter kan også få det til å krible i magen min, men ikke på samme måte som Quit Playing Games eller Get Down eller I'll Never Break your heart eller I Need You Tonight eller As Long As You Love Me eller nesten hvilken som helst sang med Nick, Howie, Brian, Kevin og A.J gjorde det. Og fremfor alt så vil ikke de sangene og de artistene jeg hører på og liker i dag noen sinne kunne bringe fram den følelsen jeg får når jeg i dag hører en sang jeg digga da jeg var 15. Den følelsen jeg fikk da jeg så Quit Playing Games på TV for et par dager siden. Hvorfor det? Jeg er ikke like engasjert.

Strieskjorta og havrelefsa?

Nå er jeg tilbake etter en deilig og avslappende tur i det som ser ut til å bli mitt annet hjemland; Kreta. (For ordens skyld vil jeg bare poengtere at jeg vet at Kreta er en del av Hellas). Så har jag to uker fri her i Oslo, og så braker det løs med sommerjobb. Kontorjobb. Jeg har ikke hatt en sånn kontorjobb før, så jeg er spent. Men jeg må jo innrømme at det ikke bare er fryd og gammen. Jeg lever hele vinteren i en slags dvale og venter på sommeren. Så kommer den, og så stenger jeg meg inne på et kontor. Men jeg slutter fire, da, så jeg får jo med meg litt sol. Men så tenker jeg som så at når jeg begynner å jobbe ordentlig, sånn som jeg har lyst til å sette igang med nå, så har man jo enda mindre ferie enn jeg har hatt denne sommeren. Men mer enn jeg har hatt tidligere somre, hvor jeg har jobbet hele tiden. Men likevel. Man jobber, jobber, jobber, hele vinteren i gjennom, for så å ha hva da? To ukers ferie og så tilbake til det samme gamle? Nei, to måneders sommerferie til alle, det skal bli min nye kampsak.

Annerledeslandet

Jaja, så får vi kritikk både fra svenskene og britene. De synes vi er sære og rare, skjønner ikke konseptet med matpakke og mener vi er kjipe, sure og kalde. Men liker vi det ikke egentlig litt? Liker vi ikke egentlig at Europa ser på oss som annerledeslandet? Blir vi ikke nesten litt stolte når utenlandske aviser skriver om oss, selv om de skriver at vi er rare? Vi liker jo å være litt rare, gjør vi ikke? Vi lager reportasjer om hvordan Oslo er blitt Europas tiggerhovedstad og hvordan turistene reagerer når de går ned Karl Johan. Når fergene streiker er fokuset rettet mot turistene som skulle ta Hurtigruta. Disse stakkarne som hadde spart et helt liv for å oppfylle drømmen og besøke Norge. Annerledeslandet. De hadde spart et helt liv for å besøke Norge. For å komme hit. Hurra. De vet at Norge ikke er hovedstaden i Sverige, de vet at vi har isbjørn i gatene og at hele Norge er mørklagt om vinteren og har midnattsol hele sommeren. De kommer allikevel. Turistene. Selv om svenske Terri Herrera Eriksson skriver i Aftonbladet at Norge er Bizarro-world. Så vidt jeg har forstått er ikke Norge svenskenes fremste ferieland uansett. Dessuten er vi Annerledeslandet, og stolte av det.

Eldre enn noen sinne

Mitt år som 23-åring er over. Akkurat når jeg hadde vent meg til det. Vennene mine begynner å få barn, leilighet og bil. Heldigvis ikke alle. Flaks for meg. Da bestemor var på min alder hadde hun to barn. Mormor hadde vært gift i ett år. Heldigvis har tidene forandra seg.

Homostorker

Nå er det ikke det faktum at de er like gode til å oppdra barna sine som streite fugler er, som overrasker meg. Jeg visste rett og slett ikke at homofili er vanlig blant fugler. Tenker det er en prest eller to der ute som plutselig ser annerledes på folk som kaller seg dyrepsykologer.
Homostorker fikk unger.

Ellediller eller krokofanter.

Ikke akkurat grevling i taket.

Dumdidum

Nå har jeg lyst til å være ferdig med dette gitt. Men det er rart med det, det gjør seg ikke av seg selv.
I dag var vi Hilde og jeg på Grønland Bazaar og hørte på han som har regissert Izzat. Han snakka om forskjellen mellom manus og ferdig film, og hvordan han lagde filmen og sånt. Det var veldig moro å høre på, ble nesten litt gira på film selv. Men jeg tror jeg skal rømme landet og skrive bok.

Jeg er min egen herre

Jeg er min egen herre. Men jeg er ikke så god til det. Altså til denne selvdisiplin-greia. Selvstudier og oppgaveskriving og greier. Jeg liker det ikke. Jeg klager mye over det. Det gjør jeg. Jeg er min egen herre.

Treiga

Jeg er ingen mester i å oppdatere her. Jeg vet. Og det er greit. Folk som har mer spennende ting å si enn meg oppdaterer oftere enn meg. Hoho. Jeg vaser. Men snart reiser jeg til Kreta.