tirsdag, mars 22, 2011

Vår!

New Shoes
Paolo Nutini

Woke up cold one Tuesday,
I'm looking tired and feeling quite sick,
I felt like there was something missing in my day to day life,
So I quickly opened the wardrobe,
Pulled out some jeans and a T-Shirt that seemed clean,
Topped it off with a pair of old shoes,
That were ripped around the seams,
And I thought these shoes just don't suit me.

Hey, I put some new shoes on,
And suddenly everything is right,
I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,
It's so inviting,
Oh, short on money,
But long on time,
Slowly strolling in the sweet sunshine,
And I'm running late,
And I don't need an excuse,
'cause I'm wearing my brand new shoes.

Woke up late one Thursday,
And I'm seeing stars as I'm rubbing my eyes,
And I felt like there were two days missing,
As I focused on the time,
And I made my way to the kitchen,
But I had to stop from the shock of what I found,
A room full of all off my friends dancing round and round,
And I thought hello new shoes,
Bye bye blues.

Hey, I put some new shoes on,
And suddenly everything is right,
I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,
It's so inviting,
Oh, short on money,
But long on time,
Slowly strolling in the sweet sunshine,
And I'm running late,
And I don't need an excuse,
'cause I'm wearing my brand new shoes.

Take me wandering through these streets,
Where bright lights and angels meet,
Stone to stone they take me on,
I'm walking till the break of dawn.


Bilde lånt fra lillevinkelsko.no



tirsdag, mars 08, 2011

Tevanga vs vinter - tredje og siste del.

Det var gått flere dager. Klokelig hadde jeg holdt meg inne i leiligheten mens jeg observerte at kulda sakte ga etter for mildere og mer barmhjertige temperaturer. Faren var imidlertid ikke over. Tynne lag med is dekket fortauene, snø som smeltet i solen for så å fryse til en nesten usynlig hinne bare minutter etter at de varmende strålene hadde trukket seg vekk. Snøen var blitt tyngre og sammen med istapper og svære blokker av frossent vann var den ivrig etter å komme seg ned fra takene for å gå tilbake til naturen i flytende form nede på bakken. Jeg kjente risikoen, men jeg kunne ikke holde meg inne lenger. Jeg måtte konfrontere frykten og gå ut. Ut i solen og kanskje opp i trærne.

Jeg tittet på min trofaste venn Bergans som hang der i skapet, forventningsfull før lufteturen. Jeg strøk over den ene armen og kjente et stikk av dårlig samvittighet da jeg dyttet den til side og tok ut ullkåpa. Bergans var rett og slett for varm for denne værtypen. Jeg droppet imidlertid verken lue eller skjerf, tullet meg inn, tok på meg de vanntette støvlene og gikk ut.

Jeg stoppet med en gang jeg var kommet ut av døra til oppgangen. Jeg strakk hals og tittet forsiktig opp mot taket. Det så klart ut, ingen store istappmonstre som truet. Jeg gikk ut i bakgården og passet på å unngå de fremdeles snø- og isdekkete flekkene. Forsiktig bevegde jeg meg mot porten. Vel utenfor gikk jeg med varsomme skritt mot bussholdeplassen. Den tynne isfilmen dekket asfalten, men heldigvis stakk det grus opp over isen så det var relativt trygt og jeg unngikk de største fellene. Vel inne på bussen skulle jeg til å sette meg på min faste plass, men oppdaget til min forferdelse at den var opptatt. Dette begynte dårlig. Jeg ble tvunget til å velge et annet sete og var forholdsvis ukomfortabel hele turen.

Etter 15 minutter, fem mer enn Ruter påstår denne turen tar, var jeg fremme på Jernbanetorget. I sentrum hadde solen og Oslos innbyggere gjort sitt til at gatene var så å si isfrie. Jeg kjente hvordan jeg kunne slappe av i leggene mens jeg gikk og vandret en stund formålsløst rundt mens jeg nøt denne uvante følelsen. Omsider befant jeg meg vet Nationaltheatret og valgte å gå til høyre i stedet for å gå rett frem og mot slottet. På veien hit hadde det ikke manglet med varselsbånd og plakater som skrek ”FARE! TAKRAS!” mot meg, men her så jeg ingen. Etter de siste dagers oppstyr om temaet regnet jeg med at gårdeierne hadde tatt sitt ansvar. Jeg gikk i egne tanker da jeg hørte en buldring langt der oppe. Tiden stanset. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje. I et desperat forsøk på å unngå katastrofen prøvde jeg å kaste meg mot veggen, men det var nytteløst. Jeg kjente et hardt smell mot hodet før jeg merket en underlig metallsmak i munnen. Bakken kom mot meg og jeg traff den med et smell. Rundt meg hørte jeg skritt og roping. Med mine siste krefter løftet jeg hodet og rettet blikket fremover. Der, langt der borte, så jeg våren som sakte, sakte, jagde vinteren vekk. Så besvimte jeg.