Steike. This is føkking paradise!

Slik begynte SMS’en jeg sendte til min venninne Cørn etter en dag eller kanskje to på Kreta. Det er helt sant. Jeg har vært i paradis. Hver gang jeg drar ned blir jeg mer og mer forelska i øya og leiligheten og byen og landsbyen og menneskene og maten og musikken og tradisjonene osv osv.

Etter uværet som var uka før vi reiste, klarna alt opp og vi hadde en uke med knallvær. De gangene jeg har vært der nede i år (fire i tallet) har vi jo reist på litt ukurante tider og har ikke alltid hatt bare fint vær. Men det skal jeg si vi hadde denne gangen. Rundt 24-25 grader i lufta om dagen, 23 i havet. Bassenget var litt kaldere, men litt utover dagen lå det på rundt 20 grader der og. Kveldene var litt kjølige, men når man kan sitte ute til klokka tre bare med en liten jakke og en poncho så klager man ikke. Neisåmenn.

På fredag var vi i gresk barnedåp, noe som virkelig var en opplevelse. Det var barnebarna til Stelios og Irini, våre greske bilutleievenner, som skulle døpes. Først var det dåp i kirka. Nesten halvannen time med prating og synging fra prestens side, korsing og dypping av barna i en stor døpefont, pynting og messing og røkelse og skyting utenfor. Og masse barneskrik. Og prating. Det var ikke snakk om å være stille og høre på presten, nei da. Folk gikk ut og inn og småprata og dulla med barn og gode greier. Så lenge som den seremonien varte så skjønner jeg godt at man faller ut.

Etterpå var det full fart til festlokalet. Der var det dekka bord til 400 mennesker (dette var bare en liten dåp, ikke noe store greier. I bryllupet var det 2000). Vin og mat og musikk og masse folk. Masse barn som løp rundt med ballonger og var med på dansen og falt og slo seg, sutra litt og opp igjen og leke videre. Liter på liter med vin og musikk og dansing. Det er noe annet enn en norsk barnedåp, det. Noe annet enn et norsk bryllup eller en hvilken som helst annen norsk fest. Moro var det.

Jeg elsker Kreta. Jeg elsker øya, naturen, menneskene, forholdet til tid, og klimaet selvsagt. Det eneste jeg ikke er så begeistra for er insektene. Jeg har returnert til Norge med noen saftige myggstikk. Men jeg klager ikke. Vi har da insekter her og. Og på en eller annen måte så bryr jeg meg ikke like mye om den greske vepsen som jeg gjør om den norske. Uvitenhet, helt sikkert, men det er da deilig å ikke vite alt.

Jeg er ikke så fan av lange blogginnlegg. Ser jeg et innlegg jeg synes er for langt til at jeg gidder å lese det, så hopper jeg ofte ned til siste avsnitt for å se om det står noe spennende der. Så denne er til dere som gjør som meg, en kjapp oppsummering av innlegget: Jeg elsker Kreta. Og jeg har hatt en superfantastisk uke. Og kanskje det kommer enda litt mer Kreta-babbel etter hvert. Vær forberedt.