Selvtillit.

I dag, som så mange andre dager, snakka jeg med ei venninne på telefonen. Hun kunne fortelle at hun har meldt seg inn i Dagbladets vektklubb og at hun så langt, etter en ukes tid, var særdeles fornøyd. Det er vel og bra, men jeg skal si dere en ting. Når sommeren nærmer seg og alle aviser og ukeblader fyller seg opp med artikler og tips om hvordan du skal få kroppen feiende flott til bikinisesongen. Ikke kjøp boka "Bikinifin", spar heller pengene. Hvis det noen gang er behov for å føle seg litt bedre; ta en liten sydentur. Gå på stranda og se deg rundt. Der får man virkelig et nytt perspektiv på verdens overvektsproblemer. Det er selvsagt noen som er slanke og vakre, men overraskende mange av disse sprader rundt toppløse med mindre smakfulle tangaer. Det er det som er det største problemet, at folk ikke skjønner hva den kan og ikke kan ikle seg. Kikk deg rundt, ta en titt på alle kjempefamiliene. Benytt også sjansen til å se på puppedamene i tanga. Noen av dem har en kropp som gjør at de kan bruke det, andre ikke. Men uansett, benytt sjansen til å sette pris på den kroppen du har, len deg tilbake på solsenga, verdsett dine få ekstra kilo og tenk "så glad jeg er for at jeg ikke er sånn".

Jeg har utdannelse, har du en relevant jobb til meg?

Jeg er helt overbevist om at det går an å kjede seg så mye at man svimer av. Jeg har vært på nippet et par ganger på forelesning. Men forelesninger varer tross alt ikke så lenge. Stort sett er det en pause mellom, slik at man får tid til å hente seg inn etter 45 minutter med ekstrem kjedsomhet. Det som er verre er når man sliter på besvimelsens rand en hel arbeidsdag. Det er ikke det at jobben er så ille, når det skjer noe her. Men åtte timer nesten uten noen ting å gjøre. Gosh, som en kjent norsk sangerinne ville sagt det. Men, ikke for det, på denne måten tjener jeg i hvert fall penger på å kjede meg så mye at jeg nesten svimer av. Dèt gjør man ikke som student.

Steike. This is føkking paradise!

Slik begynte SMS’en jeg sendte til min venninne Cørn etter en dag eller kanskje to på Kreta. Det er helt sant. Jeg har vært i paradis. Hver gang jeg drar ned blir jeg mer og mer forelska i øya og leiligheten og byen og landsbyen og menneskene og maten og musikken og tradisjonene osv osv.

Etter uværet som var uka før vi reiste, klarna alt opp og vi hadde en uke med knallvær. De gangene jeg har vært der nede i år (fire i tallet) har vi jo reist på litt ukurante tider og har ikke alltid hatt bare fint vær. Men det skal jeg si vi hadde denne gangen. Rundt 24-25 grader i lufta om dagen, 23 i havet. Bassenget var litt kaldere, men litt utover dagen lå det på rundt 20 grader der og. Kveldene var litt kjølige, men når man kan sitte ute til klokka tre bare med en liten jakke og en poncho så klager man ikke. Neisåmenn.

På fredag var vi i gresk barnedåp, noe som virkelig var en opplevelse. Det var barnebarna til Stelios og Irini, våre greske bilutleievenner, som skulle døpes. Først var det dåp i kirka. Nesten halvannen time med prating og synging fra prestens side, korsing og dypping av barna i en stor døpefont, pynting og messing og røkelse og skyting utenfor. Og masse barneskrik. Og prating. Det var ikke snakk om å være stille og høre på presten, nei da. Folk gikk ut og inn og småprata og dulla med barn og gode greier. Så lenge som den seremonien varte så skjønner jeg godt at man faller ut.

Etterpå var det full fart til festlokalet. Der var det dekka bord til 400 mennesker (dette var bare en liten dåp, ikke noe store greier. I bryllupet var det 2000). Vin og mat og musikk og masse folk. Masse barn som løp rundt med ballonger og var med på dansen og falt og slo seg, sutra litt og opp igjen og leke videre. Liter på liter med vin og musikk og dansing. Det er noe annet enn en norsk barnedåp, det. Noe annet enn et norsk bryllup eller en hvilken som helst annen norsk fest. Moro var det.

Jeg elsker Kreta. Jeg elsker øya, naturen, menneskene, forholdet til tid, og klimaet selvsagt. Det eneste jeg ikke er så begeistra for er insektene. Jeg har returnert til Norge med noen saftige myggstikk. Men jeg klager ikke. Vi har da insekter her og. Og på en eller annen måte så bryr jeg meg ikke like mye om den greske vepsen som jeg gjør om den norske. Uvitenhet, helt sikkert, men det er da deilig å ikke vite alt.

Jeg er ikke så fan av lange blogginnlegg. Ser jeg et innlegg jeg synes er for langt til at jeg gidder å lese det, så hopper jeg ofte ned til siste avsnitt for å se om det står noe spennende der. Så denne er til dere som gjør som meg, en kjapp oppsummering av innlegget: Jeg elsker Kreta. Og jeg har hatt en superfantastisk uke. Og kanskje det kommer enda litt mer Kreta-babbel etter hvert. Vær forberedt.

Litt nervøs en periode der

Igår snakka jeg med pappa på telefonen. Han er på Kreta, og mamma og jeg reiser etter på lørdag. Pappa hadde foruroligende nyheter. Det var flom. Flyplassen var stengt. Leiligheten vår var ikke i faresonen, men alle leilighetene under oss var oversvømt. Gulvtepper flyt, det sto vann 20 cm oppover veggen. Idag hørte jeg på nyhetene på p1 klokka 12. "Det er erklært unntakstilstand på store deler av Kreta på grunn av flom i natt". Hæ? Flom i natt også? Skal dette ingen ende ta? Hva skjer med turen vår? Er det skjedd mer? Lever leiligheten vår fremdeles? Men så fant jeg en artikkel på dagbladet.no etter en stund. Ingen fare. De er bare litt treige med å rapportere. Flyplassen er åpen. Rethymno lever. Enda er det flere dager til vi reiser. Alt i orden. Dette ordner seg. Faren over for nå.

Mandag

Javel, boys and girls (eller skal jeg si hei mu?), da var nok en helg gått over i historien. Jeg rangerer den sånn midt på treet. Fredagen var bestemor og farfar på besøk, jeg hadde planer om å flykte etter middag, men sånn ble det ikke. Og det var veldig hyggelig faktisk. Jeg sier faktisk fordi familiekvelder tradisjonelt sett er ganske kjedelige. Men ikke denne. Lørdag sto også i familiens tegn, da var mormor på besøk for å feire bursdag og spise fårikål. Men da hun gikk hjem gikk jeg ut. Jeg gikk på Nomaden. Jeg er ikke fan av Nomaden. Jeg ville ikke gå på Nomaden. Så, selv om kvelden etter hvert ble ganske så hyggelig, så er jeg enda mindre fan av Nomaden nå enn det jeg var tidligere.

Ellers så fikk jeg en hyggelig nyhet idag. Min venninne Linda har fått en liten beibis. Hun fikk ham for en ukes tid siden, men idag fikk jeg mms med bilde og greier. Den første av de jeg har vokst opp med som har fått barn. Nå ville det kanskje vært naturlig å snakke om å føle presset og greier, men det gjør jeg ikke så det gidder jeg ikke. Men jeg jubler høyt og klart for Linda og gleder meg stort til å få se vidunderet. Vanligvis er jeg redd barn, men jeg har en følelse av at han her ikke er så skummel som de pleier å være. Jadajada, bare le. Redd barn tenker du, hvor teit er ikke det. Men jeg skal le høyt når du tilkaller meg for å fjerne edderkoppen i dusjen din.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død

Jeg har fått dilla på Lars Martin Myhres siste sang; Trøstesang. Melodien er fin, men teksten er nydelig. Litt trist, melankolsk og optimistisk.

Trøstesang

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd titusen ganger før.
For mennesket er som mennesket er; drifter og drømmer, savn og begjær. Vi fødes, vi lever, vi dør.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Husk Terje Vigen, bror, de tvang ham i kne. Han sturte en dag eller to eller tre så rystet han sorgene av.
Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle som kjent vår skute mot død og mot grav.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Natten er nådefull, vinen er rød. Den kan ikke leve som ikke kan dø og vi er velsignet på jord. For vi har fått drikke av skygge og sol i stanken av forfall og duft av fiol. Så ikke vær lei deg mer bror.

En skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

En skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd.

-Lars Martin Myhre

Blod og vater

Jeg er ikke tilbake i vater. Jeg lurer på hvor lang tid det vil gå før jeg er det. Jeg tipper en uke, kanskje to. Jeg streber etter min vatertilstand.

Det begynner å bli kaldt ute. Jeg frøys da jeg var ute ista. Der er noe å føye til på lista over ting jeg hater. Jeg hater: Å fryse. Men et lyspunkt er at jeg reiser om ikke lenge! 21. Oktober reiser jeg atter en gang til mitt elskede Kreta. En uke i varmere strøk. Selv om det begynner å bli høst der nede også, men det er så absolutt bedre enn her.

Forresten så håper jeg virkelig at blodbanken ringer snart. Lenge siden jeg meldte meg, og de har enda ikke gitt meg time til prøvetaking som de kaller det. Begynner å bli litt smått irritert.

Nå bare babler jeg. Vater! Nå!

Gi meg tilbake min vatertilstand.

Noen ganger er livet og humøret i vater. Ingen store oppturer, ingen store nedturer. Det kan virke kjedelig, men er veldig behagelig. Andre ganger er det mer berg-og-dalbane. Det kan virke spennende, men er veldig ubehagelig. I hvert fall om du spør meg. Det er det ingen som har gjort, men jeg uttaler meg allikevel. Med en gang det kommer en opptur, så er nedturen allerede bestemt. Er du konge på byen fredag eller lørdag så kommer nedturen søndag. Kanskje fortsetter den langt utover i uka. Er du uovervinnelig på fredag så ligger du likevel nede søndag. Der er det folkens. Livets realiteter. Sorry.