Hel ved.

Første gang jeg så ham tenkte jeg bare at han var kjekk. (Om han er kjekk? Han er verdens kjekkeste mann. Ikke alle ser det, men jeg gjør.) 

Ikke første gang, ikke andre gang, men kanskje tredje gang jeg snakka med ham tenkte jeg at han var hel ved. (Hvor ofte bruker man det uttrykket? Ikke engang jeg bruker det uttrykket. Men det var dét jeg tenkte. Han her er hel ved.) 

Vi snakkes fortsatt. Oslo er en liten by. På tross av alt tror jeg fortsatt han er hel ved. Men høsten er her, og jeg fyrer i peisen. (Hel ved er vanskelig å få fyr på.)

Èn for alle, alle for èn.

Denne saken fra VG gjør meg rørt og harmdirrende sint. Aller først: Heia Louiza!
«Det er vanskelig, men la skammen ligge. Det er ikke din skyld.»

For det andre, med tanke på «Bra menn for bra damer/ Nå er det nok!»- initiativet: Flott gjort og godt sagt, men en slik kronikk burde være unødvendig. SELVFØLGELIG skal menn i Norge være med på å ta ansvar! Dette er ikke en kamp mellom kvinnene her i landet og overgriperne, det er en kamp mellom oss som samfunn og overgriperne.

Jeg håper, og velger å tro, at de aller fleste menn forstår at hver voldtekt er et ødelagt liv og mange flere berørte. Hver kvinne er noens venninne, kjæreste, søster, datter. Det nytter ikke å sette seg tilbake og skylde på politikk, eller politi. Ja, konkrete tiltak må på plass, men som samfunnsborgere kan vi ikke overlate all jobben til andre. Vi må dra lasset sammen, åpent vise våre holdninger og vår avsky, det gjelder oss alle. Det holder ikke lenger at menn sitter stille og lar være å voldta. Dèt er en selvfølge.

Dette er ikke kvinnekamp. Det er ikke likestilling eller 8. mars. Dette er våre liv, vår by og vårt land. Det lille sted, en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord, dere husker det?

Mens natten/ står blek og tyst.

Copyright Tevanga 2011

Autumn leaves (kan du lese mellom linjene?).

Som den gjengse nordmann er jeg ganske opptatt av været. Vi bor jo tross alt i et land hvor det alltid er greit å ha med en liten jakke om man skal være ute mer enn 30 minutter og det til tider er tvingende nødvendig å ha med paraply og gummistøvler i veska sammen med solbrillene og sandalene mens det er ballerinasko, shorts, t-skjorte og skjerf som er bekledningen for øyeblikket. Perioden vi nå er inne i er akkurat sånn. Det er helt umulig å vite hva man skal ha på seg når man går på jobben, for enten er det for varmt, kaldt eller vått når man skal hjem.

Men det jeg gleder meg til er at høsten setter inn for fullt. Da skal jeg vaske vinduene for vinteren, med musikk på full guffe og sola i øynene. Så skal jeg tilbringe ettermiddagene hjemme i en ganske ryddig leilighet mens regnet hamrer ned og mørket gjør at gatelysene glitrer i høstgule blader. Jeg skal brenne telys, drikke te, alene eller med noen på besøk, kose med lånekatten, lese bøker og høre på musikk. Dèt blir fint det.

Copyright: Tevanga.

Oslove

Og selv om ingen ting er glemt, så har hjertene gjemt
et håp om at fred kan bygges opp.
For gjort er gjort. Og det kan aldri glemmes bort.
Det som er tapt; det er tapt for alle tider.
Jeg kan bare be at et under må skje
i den byen som jeg kjente som min.

Og i Oslo er underet i ferd med å skje. Fine byen. Fine landet. Fine folket.

(Tekst lånt fra "Byen jeg kjente som min", Lillebjørn Nilsens versjon av "The town I loved so well")

Uhell i spill, hell i...?

Jeg er ikke noe god i spill. Faktisk er jeg skikkelig dårlig. Jeg har ingen minner om å noensinne ha vunnet i verken Ludo eller Monopol i barndommens påsker, jeg blir alltid idioten i kortspill på hyttetur og på vennekvelder vaker jeg alltid et sted mellom visepresident og boms. Etter en halv runde med Settlers lå jeg så langt bak de andre at det bare var å kaste inn håndkleet. Det eneste jeg er noenlunde god i er Trivial Pursuit, men når jeg mangler kun ett spørsmål for å få full kake havner jeg aldri på riktig kategori. Hadde det vært noen sannhet i uttrykket «Uhell i spill, hell i kjærlighet» hadde jeg i dag vært gift med barndomskjæresten og bodd i et koselig hus med to barn, Volvo og minigris. Men nei. Som jeg sa så er jeg skikkelig dårlig i spill.

For det er jo sånn at kjærligheten er et spill. Hva skal man si? Når skal man sende melding? Man må passe på å være litt kul, ikke si for mye, pass på at han ikke tror at du liker ham, for da kan han bli skremt og stikke av. Som om det ikke er nok å hanskes med sine egne følelser og lette panikkangst så skal man også spille verdens mest kompliserte spill? Et spill som har omtrent like logiske regler som Joker Nord? Vi er faktisk ikke så forskjellige fra dere menn som dere kanskje tror. Vi sliter med forpliktelsesangst og redselen for å miste oss selv i et forhold vi også. Vi er også opptatt av alenetid, tid med venninner og byturer uten kjæresten. Vi kan også bli kvalme av tanken på å måtte forholde oss til et annet menneske hver eneste dag. Vi er ikke på evig jakt etter en fyr vi kan ødelegge livet til, binde fast og holde nede.

Ofte kunne man ønske seg en bruksanvisning. Og det finnes! Problemet er bare at det finnes så fryktelig mange. Det er produsert skremmende mengder av litteratur om hvordan du kaprer Drømmemannen eller Drømmekvinnen, bøker og filmer som forteller oss at «Han er faktisk ikke interessert» hvis han ikke klart og tydelig viser det. Og vi? Joda, vi må vise det vi også, ellers mister han motet. Vær interessert, men ikke for interessert. Send melding til akkurat riktig tid og med akkurat riktig innhold. Send kule meldinger, foreslå passe upersonlige og lite intime ting å gjøre, men ikke for ofte. Og ikke FOR lite intimt - du må jo spille litt kul og kostbar uten at det skal virke som om du spiller kul og kostbar. Hold tilbake så mye du kan, men sørg for at det er i riktig stadium av bekjentskapet. Og du må ikke holde tilbake for mye. Han skal ane at du er interessert, men du må sørge for at han ikke er helt sikker. Han må ikke forstå at du liker ham, og hva enn du gjør; DU MÅ IKKE SI DET! Vi blir proppet hodet fullt av informasjon om at menn ikke forstår hint, så vi må snakke i klartekst om det er noe vi vil. Men gjør vi det så blir de redde som kaniner og løper avgårde så fort de makter. Og hele spillet må tilpasses til personen du har med å gjøre, hvor mye han kontakter deg, hvilke signaler han sender og hva han sier, ansikt til ansikt eller på sms. Det hele fortoner seg for meg som en eneste stor runde Tommyball.

Jeg syns det er teit å ikke spørre en kjekk og hyggelig mann om han vil møtes når jeg har lyst til å treffe ham. Selv om vi skrev tre meldinger dagen før. Om man trives sammen med noen så syns jeg man skal ha lov til å si det. Det er ikke dermed sagt at jeg har lyst til å flytte inn den gule kommoden min i morgen og organisere bryllup uka etter. Jeg sier ofte til vennene mine at jeg liker dem. Jeg kan til og med si til folk jeg ikke kjenner så godt at det var hyggelig å treffes eller takke for en hyggelig kveld. Jeg tror ikke min venninne får panikk og blir redd for at jeg skal forelske meg og vil gifte meg med henne selv om jeg sender en tekstmelding hvor det står «Du er fin!». Men sier du til en mann som ikke er bare en venn at du liker å være sammen med ham er altså løpet kjørt. Det er den første og største regelen i den uskrevne boka og den som for meg fortoner seg mest meningsløs. Når man liker noen må man da kunne si det. Jeg syns det er hyggelig å si det. Jeg blir glad om folk sier de liker å være sammen med meg. Men nei. Ikke gjør det.

For å kapre Mannen må du altså spille spillet riktig. Og i bakgrunnen står Tommy sammen med Tigeren og endrer reglene for hvert trekk. Bård Tufte påstår at du ville binde Jokeren og at han derfor fikk panikk og rømte når alt du egentlig ville var å ta en kaffe. «Du sa kaffe, men vi hørdde livslang forpliktælse.» «Nei, jeg mente faktisk bare kaffe.» «Åååå, der sa du det igjææn. Nu tar Jokeren med seg stoltheten din også før han stikkæær.» Oh crap.

Påskekos (?)

BOKStavelig talt.

Påskegjest.

Full forvirring.

Eller "Det er ikke jeg som misforstår..."

Tegning av Kurt Halsey http://www.kurthalsey.com/

Vår!

New Shoes

Paolo Nutini

Woke up cold one Tuesday,

I'm looking tired and feeling quite sick,

I felt like there was something missing in my day to day life,

So I quickly opened the wardrobe,

Pulled out some jeans and a T-Shirt that seemed clean,

Topped it off with a pair of old shoes,

That were ripped around the seams,

And I thought these shoes just don't suit me.

Hey, I put some new shoes on,

And suddenly everything is right,

I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,

It's so inviting,

Oh, short on money,

But long on time,

Slowly strolling in the sweet sunshine,

And I'm running late,

And I don't need an excuse,

'cause I'm wearing my brand new shoes.

Woke up late one Thursday,

And I'm seeing stars as I'm rubbing my eyes,

And I felt like there were two days missing,

As I focused on the time,

And I made my way to the kitchen,

But I had to stop from the shock of what I found,

A room full of all off my friends dancing round and round,

And I thought hello new shoes,

Bye bye blues.

Hey, I put some new shoes on,

And suddenly everything is right,

I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,

It's so inviting,

Oh, short on money,
But long on time,

Slowly strolling in the sweet sunshine,

And I'm running late,

And I don't need an excuse,

'cause I'm wearing my brand new shoes.

Take me wandering through these streets,

Where bright lights and angels meet,

Stone to stone they take me on,

I'm walking till the break of dawn.

Bilde lånt fra lillevinkelsko.no

Tevanga vs vinter - tredje og siste del.

Det var gått flere dager. Klokelig hadde jeg holdt meg inne i leiligheten mens jeg observerte at kulda sakte ga etter for mildere og mer barmhjertige temperaturer. Faren var imidlertid ikke over. Tynne lag med is dekket fortauene, snø som smeltet i solen for så å fryse til en nesten usynlig hinne bare minutter etter at de varmende strålene hadde trukket seg vekk. Snøen var blitt tyngre og sammen med istapper og svære blokker av frossent vann var den ivrig etter å komme seg ned fra takene for å gå tilbake til naturen i flytende form nede på bakken. Jeg kjente risikoen, men jeg kunne ikke holde meg inne lenger. Jeg måtte konfrontere frykten og gå ut. Ut i solen og kanskje opp i trærne.

Jeg tittet på min trofaste venn Bergans som hang der i skapet, forventningsfull før lufteturen. Jeg strøk over den ene armen og kjente et stikk av dårlig samvittighet da jeg dyttet den til side og tok ut ullkåpa. Bergans var rett og slett for varm for denne værtypen. Jeg droppet imidlertid verken lue eller skjerf, tullet meg inn, tok på meg de vanntette støvlene og gikk ut.

Jeg stoppet med en gang jeg var kommet ut av døra til oppgangen. Jeg strakk hals og tittet forsiktig opp mot taket. Det så klart ut, ingen store istappmonstre som truet. Jeg gikk ut i bakgården og passet på å unngå de fremdeles snø- og isdekkete flekkene. Forsiktig bevegde jeg meg mot porten. Vel utenfor gikk jeg med varsomme skritt mot bussholdeplassen. Den tynne isfilmen dekket asfalten, men heldigvis stakk det grus opp over isen så det var relativt trygt og jeg unngikk de største fellene. Vel inne på bussen skulle jeg til å sette meg på min faste plass, men oppdaget til min forferdelse at den var opptatt. Dette begynte dårlig. Jeg ble tvunget til å velge et annet sete og var forholdsvis ukomfortabel hele turen.

Etter 15 minutter, fem mer enn Ruter påstår denne turen tar, var jeg fremme på Jernbanetorget. I sentrum hadde solen og Oslos innbyggere gjort sitt til at gatene var så å si isfrie. Jeg kjente hvordan jeg kunne slappe av i leggene mens jeg gikk og vandret en stund formålsløst rundt mens jeg nøt denne uvante følelsen. Omsider befant jeg meg vet Nationaltheatret og valgte å gå til høyre i stedet for å gå rett frem og mot slottet. På veien hit hadde det ikke manglet med varselsbånd og plakater som skrek ”FARE! TAKRAS!” mot meg, men her så jeg ingen. Etter de siste dagers oppstyr om temaet regnet jeg med at gårdeierne hadde tatt sitt ansvar. Jeg gikk i egne tanker da jeg hørte en buldring langt der oppe. Tiden stanset. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje. I et desperat forsøk på å unngå katastrofen prøvde jeg å kaste meg mot veggen, men det var nytteløst. Jeg kjente et hardt smell mot hodet før jeg merket en underlig metallsmak i munnen. Bakken kom mot meg og jeg traff den med et smell. Rundt meg hørte jeg skritt og roping. Med mine siste krefter løftet jeg hodet og rettet blikket fremover. Der, langt der borte, så jeg våren som sakte, sakte, jagde vinteren vekk. Så besvimte jeg.

Homewrecker!

Ah, jeg visste det var noe galt med denne Erasmus Mon... jeg mener Hanna Montana.

Hanna Montana ødela familien min.



Bilde lånt fra thehollywoodgossip.com





Tevanga følger: Aaron Carter. I dag: Crazy Little Party Boy.

Jepp, så kan VG Nett melde om at Aaron Carter har lagt seg inn på rehabilitering for å "få bukt med noen følelsesmessige og åndelige problemer". Jaha. Eller var det bare at popstjernelivet gjorde ham til en Crazy Little Party Boy? Uansett er det verdt å merke seg at Aaron har gitt ut fire album og .... tramtamtam!... tre samlealbum! Godt jobba, lillebror.

Les hele artikkelen om stjerna bak hits som I Want Candy, Crazy Little Party Girl og ...? (Tydeligvis mange andre hits, siden det kvalifiserer til TRE samlealbum mener jeg.) hos VG Nett.



Vårsavn.

På søndag var jeg ute og gikk søndagstur, det var litt sol og ikke alt for kaldt, og jeg ble minnet på at det faktisk kommer en vår. Den er fortsatt et stykke unna, men den kommer! Nå blir dagene bare lengre, morgenene lysere og før vi vet ordet av det feier de fortauene, linerla vipper med stjerten, gåsungene titter frem på trærne, uteserveringene fylles opp og vi begynner å se ansiktene på folk vi møter, ikke bare skjerf og store luer.

Min venn Camilla minnet meg på denne sangen av Halvdan Sivertsen, noe å tenke på når dagene føles kalde og mørke, ikke bare reservert for nordlendinger:

Vårvise nordaførr.

Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom,

og natta som vet den har vunne.

Du har TV’n og tankan, dæ sjøl og et rom,

og liv som har levd og førrsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,

men du kjenn ingen ansikta i januar.

Og du lengta mot lyset fra mørket om morran,

og fra frosten som frys fast i såran.

 

Joda, du vet du har venna og du har det bra,

men tengan e tøngre å bær på.

Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da.

Det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut, men korhen sku du gå?

Så håpa du heller at nå’n banka på.

Jo, det vet å bit fra sæ det landet vi lev i.

Han e lang vinter’n, men ikke evig.

 

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar.

Det spire og gror i landet,

og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,

og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri.

Vi vet vi e hjemme, og her skal vi bli.

Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer.

Vi har sola, og snart e det sommer.



Tevanga vs Vinter - Del 2.

Jeg bøyde hodet mot vinden og tok mine første, vaklende skritt på den speilblanke isen. Den truet med å ta balansen fra meg flere enn èn gang, men jeg var standhaftig og holdt meg på beina. Jeg var særdeles lite interessert i et ublidt møte med det glatte belegget. Den som har stiftet bekjentskap med isdekket underlag vet at det er hardere enn betong og enda mer ubarmhjertig mot bløte kroppsdeler så vel som bein og knokler. Vind, snø og is forente sine krefter og gikk til fullt angrep for å legge meg i bakken og det føltes som et mirakel at jeg kom meg uskadd ut på veien.

På fortauet var det fullt av issvuller, store, mektige og uberegnelige. Som Bambi på isen stolpret jeg meg bortover mens frykten spredte seg i kroppen min. Der Bergans beskyttet meg mot kulda var det ingenting som kunne forsikre meg mot å trå feil og smelle i bakken med alle de mulige skadene det kunne medføre. Jeg hørte at bussen nærmet seg og vurderte en stakket stund å forsøke å komme frem til den i tide for på den måten å bli trygt fraktet til butikken noen stopp unna, men jeg tok meg i det. Jeg skulle gå på nærbutikken om det så ble det siste jeg gjorde. Dessuten måtte jeg i så tilfelle ha løpt minst tre meter, og det var en risiko jeg ikke var villig til å ta.

Da bussen var passert sto jeg ved fotgjengerfeltet. Jeg så til venstre. Jeg så til høyre. Klart. Jeg så til venstre igjen og der, oppe i veien, så jeg en bil komme mot meg. Hundre scenarioer gikk gjennom hodet mitt. Hva om jeg hadde begynt å gå, sklidd på iskanten og falt ut i veien? Jeg kunne ha falt midt i veien, sklidd, snublet, hva som helst. Føreren kunne vært uoppmerksom og ikke oppdaget meg, kjørt rett på meg og endt livet mitt der og da. Eller han kunne mistet kontroll over bilen, sklidd og truffet meg med passasjersiden. Heldigvis var jeg blitt stående. Bilen kom nærmere. Nærmere. Nærmere. Så stoppet den. Jeg pustet ut. Jeg kunne passere.

Gangveien som førte bort til nærbutikken var saltet. Jeg strevde meg gjennom snø og vind, beskyttet av Bergans og uten fare for liv og helse. Jeg sendte en takknemlig tanke til vaktmesteren, men kunne ikke unngå å lide for skoene mine, de stakkars skoene som kom til å være fulle av saltskader innen dette marerittet av en vinter var over. Da jeg kom bort til butikken stoppet jeg. Vel var veien bort saltet, men det samme kunne ikke sies om trappene opp til inngangen. Jeg stålsatte meg. Tok tak i gelenderet og satt høyre fot på et trappetrinn. Jeg kjente etter om jeg hadde fått fotfeste. Jo da, jeg trodde det. Så tok jeg sats, sparket fra med venstre fot, strammet magemusklene og trakk meg opp det første trinnet. Jeg samlet bena i den grad det var mulig på det glatte underlaget og gjentok prosedyren. Jeg var oppe. Dørene åpnet seg og jeg trådte inn.

Fra kjekkas til tjukkas?

Hva har skjedd med A.J? Fra å være en kjekk og sprek tenåringshelt har han blitt en oppblåst avdanka popstjerne? Some people just can't handle fame.

Vi ønsker deg et nytt år.

Jah, så var snart 2010 over. Jeg håper alle mine venner og bekjente (og alle andre eventuelle lesere) får en fin nyttårsfeiring, og et riktig godt nytt år. Selv elsker jeg nyttårsaften, selv om jeg er enig med dem som sier det er en oppskrytt kveld som aldri blir så bra som man planlegger og forventer. Det jeg elsker er selve øyebikket klokka tolv, da det gamle året går over i det nye og et splitter nytt år står foran deg, til fri avbenyttelse, fullt av muligheter og lovnader. Da man takker venner og familie for det gamle og ønsker godt nyttår til alle man treffer på. Hvor herlig er det ikke å juble inn det nye året med raketter, smil, glede og kanskje en skvett musserende?

I år, som flere år før, feirer jeg inngangen til det nye året i varmere omgivelser. Fyrverkeriet her er ikke like spektakulært, festene ikke like ville, men stemningen er god og skadefaren mindre. Jeg elsker fyrverkeri, men som den engstelige sjelen jeg er har jeg alltid vært litt redd. Det er imidlertid bare én gang det har gått galt, og da sklei jeg på isen to minutter på tolv, og brakk ankelen (etter to øl - helt sant!), noe som resulterte i fem dager på sykehus og fem ukers sykemelding. Jeg kunne fortalt hele historien (og det gjør jeg stadig vekk til dem som vil høre, og noen som egentlig ikke vil), men jeg skal ikke det nå. Noe jeg imidlertid vil fortelle, er dette; da jeg som første pasient på legevakta 2009, stoppet i taxien utenfor, spilte de denne sangen på radioen (ABBA selvsagt):

No more champagne

And the fireworks are through

Here we are, me and you

Feeling lost and feeling blue

It's the end of the party

And the morning seems so grey

So unlike yesterday

Now's the time for us to say...

Happy new year

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You and I

Sometimes I see

How the brave new world arrives

And I see how it thrives

In the ashes of our lives

Oh yes, man is a fool

And he thinks he'll be okay

Dragging on (hoo-hoo), feet of clay (hoo-hoo)

Never knowing he's astray

Keeps on going anyway

Happy new year

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You...

And I.

Seems to me now

That the dreams we had before

Are all dead, nothing more

Than confetti on the floor

It's the end of a decade

In another ten years time

Who can say (hoo-hoo) what we'll find (hoo-hoo)

What lies waiting down the line

In the end of eighty-nine

Happy new year

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You...

And I

Godt nyttår alle sammen, måtte dere holde alle bein intakte og lykken følge dere gjennom hele 2011! Dette blir et godt år!

Juleønsker.

Santa Baby,

Just slip a sable under the tree
For me
Been an awful good girl
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight

Santa baby,
A 54 convertible too
Light blue
I'll wait up for you, dear
Santa baby,
So hurry down the chimney tonight

Think of all the fun I've missed
Think of all the Fella's that I haven't kissed
Next year I could be just as good
If you'll check out my Christmas list

Santa Baby,
I want a yact and really that's not
A lot
Been an angel all year
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight

Santa Honey,
one little thing i really need
The deed
To a platinum mine
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight
Santa cutie,
Fill my stocking with a duplex
And checks
Sign your 'x' on the line
Santa cutie,
and hurry down the chimney tonight

Come and trim my Christmas tree
With some decorations bought at Tiffany's
I really do believe in you
Let´s see if you believe in me
Santa Baby,
Forgot to mention one little thing
A ring
I don't mean on the phone

Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight
Hurry down the chimney tonight
Hurry...tonight

Kort beskjed.

Aiiii, nå begynner jeg å glede meg til jul! Skikkelig klar for ferie og julekos nå!

Ending on a high note part II

Så, på tirsdag var jeg altså på konsert med a-ha i Spektrum. Den var fan-fucking-tastic. Lyden var så som så, men who cares? Det var a-ha for pokker, siste sjanse EVER til å se dem (med mindre, selvsagt, de bestemmer seg for å komme tilbake. Igjen.).

Pappa spanderte både t-skjorte og program, og i programmet var det en oversikt over turneer de har vært på og album de har kommet med. Der lærte jeg at det faktisk er omtrent akkurat 20 år siden min første konsert, a-ha i Spektrum 14. januar 1991. Hvilket betyr at jeg var yngre enn jeg trodde, bare åtte var jeg da jeg tråkket mine barnesko i hovedstadens storstue for første gang. Og ikke nok med det, den konserten var den første som noensinne var i Spektrum. Huh. Så gikk det ca ti år før jeg var på konsert med a-ha igjen, Valhall i mars 2000. Og nå, altså, Spektrum igjen, desember 2010. Hva skal jeg finne på i 2020?!

Crying in The Rain. Min inngangsport til a-ha, og den første sangen jeg kunne på engelsk. Jeg må innrømme at jeg nesten felte en tåre da de spilte den nå. Ab fab, som de sier. Jeg elsker den like mye fremdeles, 20 år etter.

Cry wolf, OOooh! I 1991 kunne jeg den ikke spesielt godt (jeg hadde stort sett bare hørt på East of the sun, west of the moon-albumet. Igjen og igjen. Og igjen.), men et av mine sterkeste minner fra den konserten er at jeg inderlig skulle ønske jeg hadde hørt den flere ganger. Og nå har jeg hørt den. Mange ganger. Så nå, da den kom, var jeg forberedt. Og fan. Ooooh!

Akk, jeg kunne skrevet side opp og side ned. Fabulous.

Tevanga vs Vinter - Del 1.

Gradestokken viste minus. Mange minus. Alt for mange minus. Jeg sto i stua mi og så ut av vinduet. Kulda hadde manifestert seg og lagt seg som et teppe over hele landet. Et isnende, hvitt teppe som dekket hver kvadratcentimeter av min verden. Kong Vinter hadde overfalt oss, og han var ikke noe hyggelig syn. Jeg forberedte meg mentalt. Det var på tide å gå ut av leiligheten. Det var på tide å stirre ham i hvitøyet.

I år var jeg, i motsetning til foregående år, forberedt. Tidlig i høst hadde jeg gått til innkjøp av en dunjakke. En Bergans unisex dunjakke som varmet og beskyttet både baken og indre organer. Jeg gikk mot kommoden i entreen og åpnet den. Der fant jeg frem et par ullvotter. De var kjøpt på et russisk marked min mor og jeg fant i et bortgjemt strøk i Tallinn for noen år tilbake. Hjemmestrikket, uten tvil. Jeg tok på meg skoene, varme og vanntette, så høye at de holdt bena varme til midt på leggen. Jeg stakk armene inn i jakka, puttet tomlene inn i snøbeskyttelsen, trakk en av mine 50 luer godt nedover ørene, puttet vottene godt under jakkeermet, gikk ut i oppgangen og låste døra.

Kulda gikk til angrep med en gang jeg kom ut av oppgangen. Den rev og slet i meg, bet meg i kinnene og gjorde sitt beste for å komme inntil eventuelle ubeskyttede deler av kroppen min. Dunjakka smøg seg rundt meg, var et varmt og deilig beskyttende, ugjennomtrengelig lag mellom meg og den ubarmhjertige Kong Vinter. Den var som en dyne, en trygg og god dyne som holdt meg unna alle farer som måtte lure i vinterværet.

Jeg forsikret meg om at glidelåsen var trukket helt opp i halsen. Så begynte jeg å gå.

Throwing it all away.

Det var jo uunngåelig, jeg vet det. Det skjer med alle mennesker. Det har vært annonsert lenge, men nå er det altså i gang. Mamma og pappa skal pusse opp barnerommet mitt. Rommet jeg har vokst opp på, som i årene jeg levde studentlivet på hybler og i kollektiv ble brukt som oppbevaring for alt fra skolebøker til brev, notater og klær. Rommet hvor alt jeg ikke har brukt på en lang stund finnes. Rommet som de siste ti år hyppig har blitt omtalt i setninger som "Jeg vet ikke helt hvor det er, men det er helt sikkert hjemme hos mamma og pappa." Nå er det altså over. Og ikke bare skal de forandre min barndoms hule, det verste er alt jeg må kaste! Kastekastekastekaste! Jeg hater å kaste!

Jeg har gått gjennom haugevis av ting fra barndom, ungdom og studietid, tatt vare på endel (ikke vet jeg hvordan jeg skal få plass til alt, godt jeg har en ekstra kjellerbod) og kastet masse. Selvsagt har jeg ikke brukt for noe av det jeg har kasta (og ærlig talt ikke mesteparten av det jeg har tatt vare på heller), men det er ikke det det dreier seg om. Jeg har lest gjennom gamle skolestiler, funnet gamle leker, klær, nips og rusk og rask som jeg hadde glemt, men som jeg husker med en gang jeg ser det igjen. Og det er der essensen i min motstand mot å kaste ligger. For når jeg har funnet disse tingene har de bragt tilbake minner. Minner fra en bestemt hendelse, minner fra en periode i livet mitt eller bare minner om en følelse fra en tid for lenge siden. Jeg har kommet på ting jeg hadde glemt gjennom å finne en ting jeg hadde glemt. Jeg kommer til å glemme det igjen. Men tingen som bragte minnet tilbake er borte. Kastet. Altså kommer jeg aldri til å komme på dette minnet igjen. Ved å kaste tingen kaster jeg også minnet. Sånn føler jeg det. Geddit? Jeg hater å kaste.

Jeg syns det er vondt å kaste plakater for hundrevis, kanskje tusenvis, av kroner. Og alle minnene!

Kasper, derimot, bryr seg overhodet ikke.

P.S! Og ikke minst vet jeg at om en uke eller to kommer jeg til å trenge minst én av de tingene jeg har kastet, som jeg ikke har brukt på 15 år.

Cirka1000.

Som student i Volda bodde jeg i nesten tre år i verdens beste kollektiv, Cirka1000. Kollektivet hadde egen nettside, og samboer Ingunn har akkurat snublet over innlegg fra nyhetssiden. Her er et utdrag (etter min mening tidenes nyhetssak!):

Trehjulssykkel savnet i Fedongarden

Etter helgas festligheter i cirka1000 savner den lille gutten i nabohuset en splitter ny trehjulssykkel. Noen som hadde en slitsom sykkeltur hjem fra Kroa på lørdag?

Vi understreker at det ikke er sikkert at noen av våre vorspiel-deltagere hygget seg med sykkelen, men hvis noen har opplysninger som kan føre til en oppklaring av sykkeltyveriet mottas de med takk. Fra før savner Fedonbanden et stykk rødt brannapparat (ikke ulikt det som ble brukt under Munch-ranet) , en gul dobok med blomster og et stykk byggmester Bob plastglass.


Lagt inn av Ingunn 04/10 2004, 19:08

Bilde lånt fra Voldaveiret.no.

Årstidsvill.

Så har tiden kommet, da, folkens. Vintertiden. Klokka har blitt stilt en time tilbake (huska dere det, eller møtte dere en time for tidlig opp til søndagsaktivitetene, eller kanskje jobben i dag?), vi fikk et døgn med en ekstra time (Jippi! Men hva gjorde jeg med den? Jeg sov den bort.) og kveldene blir mørkere. Og mørkere. Men, det jeg alltid liker den første tida etter vi har stilt klokka om høsten, er at morgenene blir lysere. Jeg var oppe litt før halv åtte i dag, og da var det jo allerede flott dagslys ute. Herlig. Jeg ble litt årstidsvill (nytt ord) og kjente på vårfølelsen. Akk.

Det er nok litt vel tidlig å begynne å glede seg til våren allerede, jeg ser den. Jeg føler meg alltid litt ukul på høsten og vinteren. Alle vennene mine som står på brett og ski og gleder seg over alle snøfnuggene, legger ut biler av seg selv i tøffe skidresser og snasne positurer, de er liksom de kule. Jeg, som er inne mest mulig, pakker meg inn i store skjerf og forbanner kulda, jeg er særs ukul. Jeg liker snø og kan glede meg over vinteren jeg også, det er ikke det, men vår og sommer er så mye bedre. Og du ser ikke meg i bakken med det første.

Ending on a high note.

En gang tidlig på nittitallet var jeg på min første konsert. Jeg var et sted mellom åtte og ti år, og stor fan av a-ha. Pappa tok en lykkelig liten frøken med seg i Oslo Spektrum for å oppleve de store heltene. Vi hadde plasser laaangt bak, men hadde med kikkert og frøkna var meget fornøyd. Nå, 20 år senere, holder jo a-ha sine avskjedskonserter, men dessverre var vi for sent ute til å skaffe billetter. Jeg så for meg en aktiv høst på Finn med søk etter billetter og googling av selgere. Men, hva skal man vel med Finn når man har en superpappa og det legges ut en ekstrakonsert? Wohoo! På middag hos parents igår spurte han nonchalant om jeg hadde planer 30. november. Jeg svarte, som sant var, at jeg ikke kom på noe. Fint, sa han, for da skal vi på konsert. Med a-ha! I Spektrum! Jeg begynte min konsertkarriere i Spektrum med a-ha, og nå er jeg med på slutten av deres karriere i Spektrum. Med pappa.

Si vakre ord, Jan Erik.

Jeg skulle skrevet vakre ord om kjærlighet. Jeg skulle skrevet vakre ord om sorg. Jeg skulle skrevet vakre ord om det som berørte meg. Jeg skulle skrevet vakre ord som berørte. Jeg skulle skrevet om mandeltre i mai, om sensommerregn, men det har Jan Erik allerede gjort. Og nå er det oktober. Men en dag skal jeg skrive vakre ord. Ord om kjærlighet. Ord om sorg. Ord som rører. Berører. Sensommerregn. En dag.

Tevanga følger: Aaron Carter.

Jeg tittet gjennom noen gamle blogginnlegg, og fant der et innlegg om Aaron Carter, Nick Carters lillebror for de uinvidde. I 2006 så han slik ut og jeg ble overrasket over hvilken kjekk, ung mann han hadde vokst opp til å bli. Så gikk det noen år, og Aaron ble igjen bragt inn i min bevissthet (går det an å si det sånn?) da min venn Co gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen. Jeg vet ikke om jeg trenger kommentere dette ytterligere.

På dettet Youtubeklippet er han noe mer kortklippet, men fremdeles ung, søt og uskyldig. Hva skjedde?

Fornyet tro på menneskeheten.

Etter skandalen med gravlystyveriet forrige uke har jeg begynt å tvile på det gode i mennesket (neida, ikke så dramatisk, men det er jo ikke fritt for at man begynner å lure på folk). MEN, uansett hvor skeptisk jeg var så var dette altså dagen for å kaste seg uti det og stole på et menneske jeg aldri har møtt.

Vinteren er jo på full fart inn over landet og frøken Tevanga så seg nødt til å kjøpe ved etter at nesten all veden jeg arva etter mormor endelig er brukt opp.

Så jeg ringte telefonnummeret fra lappen som hang i oppgangen min i fjor og snakket med en veldig hyggelig mann som het Kjell. Kjell skulle komme onsdag, altså i dag, mellom åtte og ni. Jeg hadde ikke undervisning før elleve, men sto opp før åtte så jeg skulle være våken til Kjell kom. Vel. Det varte og det rakk. Jeg spiste frokost. Jeg drakk kaffe. Jeg ventet. Ti på halv ti ringte Kjell. Han sto i kø på Skedsmokorset og kom ikke til å rekke frem til meg i tide. Så han foreslo at jeg kunne legge pengene, 700 kr, i en konvolutt og la døra til kjellerboden stå åpen så skulle han bære ned veden når han kom frem. Jeg tvilte ikke veldig, og det var jo heller ikke store summer, men allikevel var jeg jo litt spent da jeg kom hjem. Ville boden være tom og pengene vekk? Eller ville den være full av deilig ved som kan varme meg gjennom vinteren? Få med deg den spennende fortsettelsen, neste uke på Tevanga i storbyen.

Neida. Dere skal selvsagt slippe å pines. Jeg kom hjem, gikk rett i kjelleren (bokstavelig, ikke billedlig talt) og der sto ti sekker med ved pent og sirlig stablet oppetter veggen i boden. Jeg digger Kjell. Og er glad for at jeg fremdeles kan tro på at de aller fleste mennesker er ærlige, gode og fine.

Så glad ble jeg da!

How low can you go?

Min kjære mormor døde for ca tre år siden, og i anledning høsten dro mamma og jeg på søndag opp den lange veien til Grefsen for å stelle litt på graven. Vi reiste avgårde med freidig mot, en erika, spade og lighter. Lys tok vi ikke med, for vi har en liten lykt på steinen, som mamma visste hun hadde satt igjen et utent lys i tidligere i sommer. Men hva er det som møter oss når vi kommer opp? En lykt med åpent lokk, uten lys! Noen har altså STJÅLET lyset som sto i lykta! Dette har skjedd en gang før, men da var mamma ikke helt sikker på om hun kanskje ikke hadde satt igjen noe lys. Denne gang er hun altså bombesikker, og det lokket som sto oppe er for tungt til å ha blåst opp. Hvilket betyr at noen har stjålet gravlyset vårt og latt lokket stå oppe så det kunne regne ned i lykta. Det var heller ikke det eneste som var borte, vasen som sto ved siden av støtta var også søkk vekk. Jeg fatter virkelig ikke hvordan folk kan være så frekke som å gå i lyktene til folk og STJELE GRAVLYS! Det vitner om en så grunnleggende mangel på respekt at jeg blir helt kvalm. Det er jo heller ikke spesielt respektfullt å komme på graven til din far/mor/bestefar/mormor/e.l. med et gravlys du har stjålet??!

I og med at blomsten som sto plantet der oppe var så fin og fjong og til og med kom med nye knopper ville det være synd å rive den opp for å plante erikaen, så da måtte mams og jeg reise hjem igjen med uforrettet sak. Men neste gang setter vi ikke igjen noe utent lys i lykta.