Uhell i spill, hell i...?

Jeg er ikke noe god i spill. Faktisk er jeg skikkelig dårlig. Jeg har ingen minner om å noensinne ha vunnet i verken Ludo eller Monopol i barndommens påsker, jeg blir alltid idioten i kortspill på hyttetur og på vennekvelder vaker jeg alltid et sted mellom visepresident og boms. Etter en halv runde med Settlers lå jeg så langt bak de andre at det bare var å kaste inn håndkleet. Det eneste jeg er noenlunde god i er Trivial Pursuit, men når jeg mangler kun ett spørsmål for å få full kake havner jeg aldri på riktig kategori. Hadde det vært noen sannhet i uttrykket «Uhell i spill, hell i kjærlighet» hadde jeg i dag vært gift med barndomskjæresten og bodd i et koselig hus med to barn, Volvo og minigris. Men nei. Som jeg sa så er jeg skikkelig dårlig i spill.

For det er jo sånn at kjærligheten er et spill. Hva skal man si? Når skal man sende melding? Man må passe på å være litt kul, ikke si for mye, pass på at han ikke tror at du liker ham, for da kan han bli skremt og stikke av. Som om det ikke er nok å hanskes med sine egne følelser og lette panikkangst så skal man også spille verdens mest kompliserte spill? Et spill som har omtrent like logiske regler som Joker Nord? Vi er faktisk ikke så forskjellige fra dere menn som dere kanskje tror. Vi sliter med forpliktelsesangst og redselen for å miste oss selv i et forhold vi også. Vi er også opptatt av alenetid, tid med venninner og byturer uten kjæresten. Vi kan også bli kvalme av tanken på å måtte forholde oss til et annet menneske hver eneste dag. Vi er ikke på evig jakt etter en fyr vi kan ødelegge livet til, binde fast og holde nede.

Ofte kunne man ønske seg en bruksanvisning. Og det finnes! Problemet er bare at det finnes så fryktelig mange. Det er produsert skremmende mengder av litteratur om hvordan du kaprer Drømmemannen eller Drømmekvinnen, bøker og filmer som forteller oss at «Han er faktisk ikke interessert» hvis han ikke klart og tydelig viser det. Og vi? Joda, vi må vise det vi også, ellers mister han motet. Vær interessert, men ikke for interessert. Send melding til akkurat riktig tid og med akkurat riktig innhold. Send kule meldinger, foreslå passe upersonlige og lite intime ting å gjøre, men ikke for ofte. Og ikke FOR lite intimt - du må jo spille litt kul og kostbar uten at det skal virke som om du spiller kul og kostbar. Hold tilbake så mye du kan, men sørg for at det er i riktig stadium av bekjentskapet. Og du må ikke holde tilbake for mye. Han skal ane at du er interessert, men du må sørge for at han ikke er helt sikker. Han må ikke forstå at du liker ham, og hva enn du gjør; DU MÅ IKKE SI DET! Vi blir proppet hodet fullt av informasjon om at menn ikke forstår hint, så vi må snakke i klartekst om det er noe vi vil. Men gjør vi det så blir de redde som kaniner og løper avgårde så fort de makter. Og hele spillet må tilpasses til personen du har med å gjøre, hvor mye han kontakter deg, hvilke signaler han sender og hva han sier, ansikt til ansikt eller på sms. Det hele fortoner seg for meg som en eneste stor runde Tommyball.

Jeg syns det er teit å ikke spørre en kjekk og hyggelig mann om han vil møtes når jeg har lyst til å treffe ham. Selv om vi skrev tre meldinger dagen før. Om man trives sammen med noen så syns jeg man skal ha lov til å si det. Det er ikke dermed sagt at jeg har lyst til å flytte inn den gule kommoden min i morgen og organisere bryllup uka etter. Jeg sier ofte til vennene mine at jeg liker dem. Jeg kan til og med si til folk jeg ikke kjenner så godt at det var hyggelig å treffes eller takke for en hyggelig kveld. Jeg tror ikke min venninne får panikk og blir redd for at jeg skal forelske meg og vil gifte meg med henne selv om jeg sender en tekstmelding hvor det står «Du er fin!». Men sier du til en mann som ikke er bare en venn at du liker å være sammen med ham er altså løpet kjørt. Det er den første og største regelen i den uskrevne boka og den som for meg fortoner seg mest meningsløs. Når man liker noen må man da kunne si det. Jeg syns det er hyggelig å si det. Jeg blir glad om folk sier de liker å være sammen med meg. Men nei. Ikke gjør det.

For å kapre Mannen må du altså spille spillet riktig. Og i bakgrunnen står Tommy sammen med Tigeren og endrer reglene for hvert trekk. Bård Tufte påstår at du ville binde Jokeren og at han derfor fikk panikk og rømte når alt du egentlig ville var å ta en kaffe. «Du sa kaffe, men vi hørdde livslang forpliktælse.» «Nei, jeg mente faktisk bare kaffe.» «Åååå, der sa du det igjææn. Nu tar Jokeren med seg stoltheten din også før han stikkæær.» Oh crap.