Årstidsvill.

Så har tiden kommet, da, folkens. Vintertiden. Klokka har blitt stilt en time tilbake (huska dere det, eller møtte dere en time for tidlig opp til søndagsaktivitetene, eller kanskje jobben i dag?), vi fikk et døgn med en ekstra time (Jippi! Men hva gjorde jeg med den? Jeg sov den bort.) og kveldene blir mørkere. Og mørkere. Men, det jeg alltid liker den første tida etter vi har stilt klokka om høsten, er at morgenene blir lysere. Jeg var oppe litt før halv åtte i dag, og da var det jo allerede flott dagslys ute. Herlig. Jeg ble litt årstidsvill (nytt ord) og kjente på vårfølelsen. Akk.

Det er nok litt vel tidlig å begynne å glede seg til våren allerede, jeg ser den. Jeg føler meg alltid litt ukul på høsten og vinteren. Alle vennene mine som står på brett og ski og gleder seg over alle snøfnuggene, legger ut biler av seg selv i tøffe skidresser og snasne positurer, de er liksom de kule. Jeg, som er inne mest mulig, pakker meg inn i store skjerf og forbanner kulda, jeg er særs ukul. Jeg liker snø og kan glede meg over vinteren jeg også, det er ikke det, men vår og sommer er så mye bedre. Og du ser ikke meg i bakken med det første.