Vårsavn.

På søndag var jeg ute og gikk søndagstur, det var litt sol og ikke alt for kaldt, og jeg ble minnet på at det faktisk kommer en vår. Den er fortsatt et stykke unna, men den kommer! Nå blir dagene bare lengre, morgenene lysere og før vi vet ordet av det feier de fortauene, linerla vipper med stjerten, gåsungene titter frem på trærne, uteserveringene fylles opp og vi begynner å se ansiktene på folk vi møter, ikke bare skjerf og store luer.

Min venn Camilla minnet meg på denne sangen av Halvdan Sivertsen, noe å tenke på når dagene føles kalde og mørke, ikke bare reservert for nordlendinger:

Vårvise nordaførr.

Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom,

og natta som vet den har vunne.

Du har TV’n og tankan, dæ sjøl og et rom,

og liv som har levd og førrsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,

men du kjenn ingen ansikta i januar.

Og du lengta mot lyset fra mørket om morran,

og fra frosten som frys fast i såran.

 

Joda, du vet du har venna og du har det bra,

men tengan e tøngre å bær på.

Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da.

Det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut, men korhen sku du gå?

Så håpa du heller at nå’n banka på.

Jo, det vet å bit fra sæ det landet vi lev i.

Han e lang vinter’n, men ikke evig.

 

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar.

Det spire og gror i landet,

og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,

og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri.

Vi vet vi e hjemme, og her skal vi bli.

Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer.

Vi har sola, og snart e det sommer.