Tevanga vs Vinter - Del 2.

Jeg bøyde hodet mot vinden og tok mine første, vaklende skritt på den speilblanke isen. Den truet med å ta balansen fra meg flere enn èn gang, men jeg var standhaftig og holdt meg på beina. Jeg var særdeles lite interessert i et ublidt møte med det glatte belegget. Den som har stiftet bekjentskap med isdekket underlag vet at det er hardere enn betong og enda mer ubarmhjertig mot bløte kroppsdeler så vel som bein og knokler. Vind, snø og is forente sine krefter og gikk til fullt angrep for å legge meg i bakken og det føltes som et mirakel at jeg kom meg uskadd ut på veien.

På fortauet var det fullt av issvuller, store, mektige og uberegnelige. Som Bambi på isen stolpret jeg meg bortover mens frykten spredte seg i kroppen min. Der Bergans beskyttet meg mot kulda var det ingenting som kunne forsikre meg mot å trå feil og smelle i bakken med alle de mulige skadene det kunne medføre. Jeg hørte at bussen nærmet seg og vurderte en stakket stund å forsøke å komme frem til den i tide for på den måten å bli trygt fraktet til butikken noen stopp unna, men jeg tok meg i det. Jeg skulle gå på nærbutikken om det så ble det siste jeg gjorde. Dessuten måtte jeg i så tilfelle ha løpt minst tre meter, og det var en risiko jeg ikke var villig til å ta.

Da bussen var passert sto jeg ved fotgjengerfeltet. Jeg så til venstre. Jeg så til høyre. Klart. Jeg så til venstre igjen og der, oppe i veien, så jeg en bil komme mot meg. Hundre scenarioer gikk gjennom hodet mitt. Hva om jeg hadde begynt å gå, sklidd på iskanten og falt ut i veien? Jeg kunne ha falt midt i veien, sklidd, snublet, hva som helst. Føreren kunne vært uoppmerksom og ikke oppdaget meg, kjørt rett på meg og endt livet mitt der og da. Eller han kunne mistet kontroll over bilen, sklidd og truffet meg med passasjersiden. Heldigvis var jeg blitt stående. Bilen kom nærmere. Nærmere. Nærmere. Så stoppet den. Jeg pustet ut. Jeg kunne passere.

Gangveien som førte bort til nærbutikken var saltet. Jeg strevde meg gjennom snø og vind, beskyttet av Bergans og uten fare for liv og helse. Jeg sendte en takknemlig tanke til vaktmesteren, men kunne ikke unngå å lide for skoene mine, de stakkars skoene som kom til å være fulle av saltskader innen dette marerittet av en vinter var over. Da jeg kom bort til butikken stoppet jeg. Vel var veien bort saltet, men det samme kunne ikke sies om trappene opp til inngangen. Jeg stålsatte meg. Tok tak i gelenderet og satt høyre fot på et trappetrinn. Jeg kjente etter om jeg hadde fått fotfeste. Jo da, jeg trodde det. Så tok jeg sats, sparket fra med venstre fot, strammet magemusklene og trakk meg opp det første trinnet. Jeg samlet bena i den grad det var mulig på det glatte underlaget og gjentok prosedyren. Jeg var oppe. Dørene åpnet seg og jeg trådte inn.