Èn for alle, alle for èn.

Denne saken fra VG gjør meg rørt og harmdirrende sint. Aller først: Heia Louiza!
«Det er vanskelig, men la skammen ligge. Det er ikke din skyld.»

For det andre, med tanke på «Bra menn for bra damer/ Nå er det nok!»- initiativet: Flott gjort og godt sagt, men en slik kronikk burde være unødvendig. SELVFØLGELIG skal menn i Norge være med på å ta ansvar! Dette er ikke en kamp mellom kvinnene her i landet og overgriperne, det er en kamp mellom oss som samfunn og overgriperne.

Jeg håper, og velger å tro, at de aller fleste menn forstår at hver voldtekt er et ødelagt liv og mange flere berørte. Hver kvinne er noens venninne, kjæreste, søster, datter. Det nytter ikke å sette seg tilbake og skylde på politikk, eller politi. Ja, konkrete tiltak må på plass, men som samfunnsborgere kan vi ikke overlate all jobben til andre. Vi må dra lasset sammen, åpent vise våre holdninger og vår avsky, det gjelder oss alle. Det holder ikke lenger at menn sitter stille og lar være å voldta. Dèt er en selvfølge.

Dette er ikke kvinnekamp. Det er ikke likestilling eller 8. mars. Dette er våre liv, vår by og vårt land. Det lille sted, en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord, dere husker det?

Mens natten/ står blek og tyst.

Copyright Tevanga 2011

Autumn leaves (kan du lese mellom linjene?).

Som den gjengse nordmann er jeg ganske opptatt av været. Vi bor jo tross alt i et land hvor det alltid er greit å ha med en liten jakke om man skal være ute mer enn 30 minutter og det til tider er tvingende nødvendig å ha med paraply og gummistøvler i veska sammen med solbrillene og sandalene mens det er ballerinasko, shorts, t-skjorte og skjerf som er bekledningen for øyeblikket. Perioden vi nå er inne i er akkurat sånn. Det er helt umulig å vite hva man skal ha på seg når man går på jobben, for enten er det for varmt, kaldt eller vått når man skal hjem.

Men det jeg gleder meg til er at høsten setter inn for fullt. Da skal jeg vaske vinduene for vinteren, med musikk på full guffe og sola i øynene. Så skal jeg tilbringe ettermiddagene hjemme i en ganske ryddig leilighet mens regnet hamrer ned og mørket gjør at gatelysene glitrer i høstgule blader. Jeg skal brenne telys, drikke te, alene eller med noen på besøk, kose med lånekatten, lese bøker og høre på musikk. Dèt blir fint det.

Copyright: Tevanga.

Oslove

Og selv om ingen ting er glemt, så har hjertene gjemt
et håp om at fred kan bygges opp.
For gjort er gjort. Og det kan aldri glemmes bort.
Det som er tapt; det er tapt for alle tider.
Jeg kan bare be at et under må skje
i den byen som jeg kjente som min.

Og i Oslo er underet i ferd med å skje. Fine byen. Fine landet. Fine folket.

(Tekst lånt fra "Byen jeg kjente som min", Lillebjørn Nilsens versjon av "The town I loved so well")

Uhell i spill, hell i...?

Jeg er ikke noe god i spill. Faktisk er jeg skikkelig dårlig. Jeg har ingen minner om å noensinne ha vunnet i verken Ludo eller Monopol i barndommens påsker, jeg blir alltid idioten i kortspill på hyttetur og på vennekvelder vaker jeg alltid et sted mellom visepresident og boms. Etter en halv runde med Settlers lå jeg så langt bak de andre at det bare var å kaste inn håndkleet. Det eneste jeg er noenlunde god i er Trivial Pursuit, men når jeg mangler kun ett spørsmål for å få full kake havner jeg aldri på riktig kategori. Hadde det vært noen sannhet i uttrykket «Uhell i spill, hell i kjærlighet» hadde jeg i dag vært gift med barndomskjæresten og bodd i et koselig hus med to barn, Volvo og minigris. Men nei. Som jeg sa så er jeg skikkelig dårlig i spill.

For det er jo sånn at kjærligheten er et spill. Hva skal man si? Når skal man sende melding? Man må passe på å være litt kul, ikke si for mye, pass på at han ikke tror at du liker ham, for da kan han bli skremt og stikke av. Som om det ikke er nok å hanskes med sine egne følelser og lette panikkangst så skal man også spille verdens mest kompliserte spill? Et spill som har omtrent like logiske regler som Joker Nord? Vi er faktisk ikke så forskjellige fra dere menn som dere kanskje tror. Vi sliter med forpliktelsesangst og redselen for å miste oss selv i et forhold vi også. Vi er også opptatt av alenetid, tid med venninner og byturer uten kjæresten. Vi kan også bli kvalme av tanken på å måtte forholde oss til et annet menneske hver eneste dag. Vi er ikke på evig jakt etter en fyr vi kan ødelegge livet til, binde fast og holde nede.

Ofte kunne man ønske seg en bruksanvisning. Og det finnes! Problemet er bare at det finnes så fryktelig mange. Det er produsert skremmende mengder av litteratur om hvordan du kaprer Drømmemannen eller Drømmekvinnen, bøker og filmer som forteller oss at «Han er faktisk ikke interessert» hvis han ikke klart og tydelig viser det. Og vi? Joda, vi må vise det vi også, ellers mister han motet. Vær interessert, men ikke for interessert. Send melding til akkurat riktig tid og med akkurat riktig innhold. Send kule meldinger, foreslå passe upersonlige og lite intime ting å gjøre, men ikke for ofte. Og ikke FOR lite intimt - du må jo spille litt kul og kostbar uten at det skal virke som om du spiller kul og kostbar. Hold tilbake så mye du kan, men sørg for at det er i riktig stadium av bekjentskapet. Og du må ikke holde tilbake for mye. Han skal ane at du er interessert, men du må sørge for at han ikke er helt sikker. Han må ikke forstå at du liker ham, og hva enn du gjør; DU MÅ IKKE SI DET! Vi blir proppet hodet fullt av informasjon om at menn ikke forstår hint, så vi må snakke i klartekst om det er noe vi vil. Men gjør vi det så blir de redde som kaniner og løper avgårde så fort de makter. Og hele spillet må tilpasses til personen du har med å gjøre, hvor mye han kontakter deg, hvilke signaler han sender og hva han sier, ansikt til ansikt eller på sms. Det hele fortoner seg for meg som en eneste stor runde Tommyball.

Jeg syns det er teit å ikke spørre en kjekk og hyggelig mann om han vil møtes når jeg har lyst til å treffe ham. Selv om vi skrev tre meldinger dagen før. Om man trives sammen med noen så syns jeg man skal ha lov til å si det. Det er ikke dermed sagt at jeg har lyst til å flytte inn den gule kommoden min i morgen og organisere bryllup uka etter. Jeg sier ofte til vennene mine at jeg liker dem. Jeg kan til og med si til folk jeg ikke kjenner så godt at det var hyggelig å treffes eller takke for en hyggelig kveld. Jeg tror ikke min venninne får panikk og blir redd for at jeg skal forelske meg og vil gifte meg med henne selv om jeg sender en tekstmelding hvor det står «Du er fin!». Men sier du til en mann som ikke er bare en venn at du liker å være sammen med ham er altså løpet kjørt. Det er den første og største regelen i den uskrevne boka og den som for meg fortoner seg mest meningsløs. Når man liker noen må man da kunne si det. Jeg syns det er hyggelig å si det. Jeg blir glad om folk sier de liker å være sammen med meg. Men nei. Ikke gjør det.

For å kapre Mannen må du altså spille spillet riktig. Og i bakgrunnen står Tommy sammen med Tigeren og endrer reglene for hvert trekk. Bård Tufte påstår at du ville binde Jokeren og at han derfor fikk panikk og rømte når alt du egentlig ville var å ta en kaffe. «Du sa kaffe, men vi hørdde livslang forpliktælse.» «Nei, jeg mente faktisk bare kaffe.» «Åååå, der sa du det igjææn. Nu tar Jokeren med seg stoltheten din også før han stikkæær.» Oh crap.

Påskekos (?)

BOKStavelig talt.

Påskegjest.

Full forvirring.

Eller "Det er ikke jeg som misforstår..."

Tegning av Kurt Halsey http://www.kurthalsey.com/

Vår!

New Shoes

Paolo Nutini

Woke up cold one Tuesday,

I'm looking tired and feeling quite sick,

I felt like there was something missing in my day to day life,

So I quickly opened the wardrobe,

Pulled out some jeans and a T-Shirt that seemed clean,

Topped it off with a pair of old shoes,

That were ripped around the seams,

And I thought these shoes just don't suit me.

Hey, I put some new shoes on,

And suddenly everything is right,

I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,

It's so inviting,

Oh, short on money,

But long on time,

Slowly strolling in the sweet sunshine,

And I'm running late,

And I don't need an excuse,

'cause I'm wearing my brand new shoes.

Woke up late one Thursday,

And I'm seeing stars as I'm rubbing my eyes,

And I felt like there were two days missing,

As I focused on the time,

And I made my way to the kitchen,

But I had to stop from the shock of what I found,

A room full of all off my friends dancing round and round,

And I thought hello new shoes,

Bye bye blues.

Hey, I put some new shoes on,

And suddenly everything is right,

I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,

It's so inviting,

Oh, short on money,
But long on time,

Slowly strolling in the sweet sunshine,

And I'm running late,

And I don't need an excuse,

'cause I'm wearing my brand new shoes.

Take me wandering through these streets,

Where bright lights and angels meet,

Stone to stone they take me on,

I'm walking till the break of dawn.

Bilde lånt fra lillevinkelsko.no

Tevanga vs vinter - tredje og siste del.

Det var gått flere dager. Klokelig hadde jeg holdt meg inne i leiligheten mens jeg observerte at kulda sakte ga etter for mildere og mer barmhjertige temperaturer. Faren var imidlertid ikke over. Tynne lag med is dekket fortauene, snø som smeltet i solen for så å fryse til en nesten usynlig hinne bare minutter etter at de varmende strålene hadde trukket seg vekk. Snøen var blitt tyngre og sammen med istapper og svære blokker av frossent vann var den ivrig etter å komme seg ned fra takene for å gå tilbake til naturen i flytende form nede på bakken. Jeg kjente risikoen, men jeg kunne ikke holde meg inne lenger. Jeg måtte konfrontere frykten og gå ut. Ut i solen og kanskje opp i trærne.

Jeg tittet på min trofaste venn Bergans som hang der i skapet, forventningsfull før lufteturen. Jeg strøk over den ene armen og kjente et stikk av dårlig samvittighet da jeg dyttet den til side og tok ut ullkåpa. Bergans var rett og slett for varm for denne værtypen. Jeg droppet imidlertid verken lue eller skjerf, tullet meg inn, tok på meg de vanntette støvlene og gikk ut.

Jeg stoppet med en gang jeg var kommet ut av døra til oppgangen. Jeg strakk hals og tittet forsiktig opp mot taket. Det så klart ut, ingen store istappmonstre som truet. Jeg gikk ut i bakgården og passet på å unngå de fremdeles snø- og isdekkete flekkene. Forsiktig bevegde jeg meg mot porten. Vel utenfor gikk jeg med varsomme skritt mot bussholdeplassen. Den tynne isfilmen dekket asfalten, men heldigvis stakk det grus opp over isen så det var relativt trygt og jeg unngikk de største fellene. Vel inne på bussen skulle jeg til å sette meg på min faste plass, men oppdaget til min forferdelse at den var opptatt. Dette begynte dårlig. Jeg ble tvunget til å velge et annet sete og var forholdsvis ukomfortabel hele turen.

Etter 15 minutter, fem mer enn Ruter påstår denne turen tar, var jeg fremme på Jernbanetorget. I sentrum hadde solen og Oslos innbyggere gjort sitt til at gatene var så å si isfrie. Jeg kjente hvordan jeg kunne slappe av i leggene mens jeg gikk og vandret en stund formålsløst rundt mens jeg nøt denne uvante følelsen. Omsider befant jeg meg vet Nationaltheatret og valgte å gå til høyre i stedet for å gå rett frem og mot slottet. På veien hit hadde det ikke manglet med varselsbånd og plakater som skrek ”FARE! TAKRAS!” mot meg, men her så jeg ingen. Etter de siste dagers oppstyr om temaet regnet jeg med at gårdeierne hadde tatt sitt ansvar. Jeg gikk i egne tanker da jeg hørte en buldring langt der oppe. Tiden stanset. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje. I et desperat forsøk på å unngå katastrofen prøvde jeg å kaste meg mot veggen, men det var nytteløst. Jeg kjente et hardt smell mot hodet før jeg merket en underlig metallsmak i munnen. Bakken kom mot meg og jeg traff den med et smell. Rundt meg hørte jeg skritt og roping. Med mine siste krefter løftet jeg hodet og rettet blikket fremover. Der, langt der borte, så jeg våren som sakte, sakte, jagde vinteren vekk. Så besvimte jeg.

Homewrecker!

Ah, jeg visste det var noe galt med denne Erasmus Mon... jeg mener Hanna Montana.

Hanna Montana ødela familien min.



Bilde lånt fra thehollywoodgossip.com





Tevanga følger: Aaron Carter. I dag: Crazy Little Party Boy.

Jepp, så kan VG Nett melde om at Aaron Carter har lagt seg inn på rehabilitering for å "få bukt med noen følelsesmessige og åndelige problemer". Jaha. Eller var det bare at popstjernelivet gjorde ham til en Crazy Little Party Boy? Uansett er det verdt å merke seg at Aaron har gitt ut fire album og .... tramtamtam!... tre samlealbum! Godt jobba, lillebror.

Les hele artikkelen om stjerna bak hits som I Want Candy, Crazy Little Party Girl og ...? (Tydeligvis mange andre hits, siden det kvalifiserer til TRE samlealbum mener jeg.) hos VG Nett.



Vårsavn.

På søndag var jeg ute og gikk søndagstur, det var litt sol og ikke alt for kaldt, og jeg ble minnet på at det faktisk kommer en vår. Den er fortsatt et stykke unna, men den kommer! Nå blir dagene bare lengre, morgenene lysere og før vi vet ordet av det feier de fortauene, linerla vipper med stjerten, gåsungene titter frem på trærne, uteserveringene fylles opp og vi begynner å se ansiktene på folk vi møter, ikke bare skjerf og store luer.

Min venn Camilla minnet meg på denne sangen av Halvdan Sivertsen, noe å tenke på når dagene føles kalde og mørke, ikke bare reservert for nordlendinger:

Vårvise nordaførr.

Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom,

og natta som vet den har vunne.

Du har TV’n og tankan, dæ sjøl og et rom,

og liv som har levd og førrsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,

men du kjenn ingen ansikta i januar.

Og du lengta mot lyset fra mørket om morran,

og fra frosten som frys fast i såran.

 

Joda, du vet du har venna og du har det bra,

men tengan e tøngre å bær på.

Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da.

Det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut, men korhen sku du gå?

Så håpa du heller at nå’n banka på.

Jo, det vet å bit fra sæ det landet vi lev i.

Han e lang vinter’n, men ikke evig.

 

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar.

Det spire og gror i landet,

og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,

og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri.

Vi vet vi e hjemme, og her skal vi bli.

Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer.

Vi har sola, og snart e det sommer.



Tevanga vs Vinter - Del 2.

Jeg bøyde hodet mot vinden og tok mine første, vaklende skritt på den speilblanke isen. Den truet med å ta balansen fra meg flere enn èn gang, men jeg var standhaftig og holdt meg på beina. Jeg var særdeles lite interessert i et ublidt møte med det glatte belegget. Den som har stiftet bekjentskap med isdekket underlag vet at det er hardere enn betong og enda mer ubarmhjertig mot bløte kroppsdeler så vel som bein og knokler. Vind, snø og is forente sine krefter og gikk til fullt angrep for å legge meg i bakken og det føltes som et mirakel at jeg kom meg uskadd ut på veien.

På fortauet var det fullt av issvuller, store, mektige og uberegnelige. Som Bambi på isen stolpret jeg meg bortover mens frykten spredte seg i kroppen min. Der Bergans beskyttet meg mot kulda var det ingenting som kunne forsikre meg mot å trå feil og smelle i bakken med alle de mulige skadene det kunne medføre. Jeg hørte at bussen nærmet seg og vurderte en stakket stund å forsøke å komme frem til den i tide for på den måten å bli trygt fraktet til butikken noen stopp unna, men jeg tok meg i det. Jeg skulle gå på nærbutikken om det så ble det siste jeg gjorde. Dessuten måtte jeg i så tilfelle ha løpt minst tre meter, og det var en risiko jeg ikke var villig til å ta.

Da bussen var passert sto jeg ved fotgjengerfeltet. Jeg så til venstre. Jeg så til høyre. Klart. Jeg så til venstre igjen og der, oppe i veien, så jeg en bil komme mot meg. Hundre scenarioer gikk gjennom hodet mitt. Hva om jeg hadde begynt å gå, sklidd på iskanten og falt ut i veien? Jeg kunne ha falt midt i veien, sklidd, snublet, hva som helst. Føreren kunne vært uoppmerksom og ikke oppdaget meg, kjørt rett på meg og endt livet mitt der og da. Eller han kunne mistet kontroll over bilen, sklidd og truffet meg med passasjersiden. Heldigvis var jeg blitt stående. Bilen kom nærmere. Nærmere. Nærmere. Så stoppet den. Jeg pustet ut. Jeg kunne passere.

Gangveien som førte bort til nærbutikken var saltet. Jeg strevde meg gjennom snø og vind, beskyttet av Bergans og uten fare for liv og helse. Jeg sendte en takknemlig tanke til vaktmesteren, men kunne ikke unngå å lide for skoene mine, de stakkars skoene som kom til å være fulle av saltskader innen dette marerittet av en vinter var over. Da jeg kom bort til butikken stoppet jeg. Vel var veien bort saltet, men det samme kunne ikke sies om trappene opp til inngangen. Jeg stålsatte meg. Tok tak i gelenderet og satt høyre fot på et trappetrinn. Jeg kjente etter om jeg hadde fått fotfeste. Jo da, jeg trodde det. Så tok jeg sats, sparket fra med venstre fot, strammet magemusklene og trakk meg opp det første trinnet. Jeg samlet bena i den grad det var mulig på det glatte underlaget og gjentok prosedyren. Jeg var oppe. Dørene åpnet seg og jeg trådte inn.

Fra kjekkas til tjukkas?

Hva har skjedd med A.J? Fra å være en kjekk og sprek tenåringshelt har han blitt en oppblåst avdanka popstjerne? Some people just can't handle fame.