The times are a-changing.

Jeg var på min første fotballkamp da jeg var ganske liten, mens Vålerenga ennå hadde hjemmebane på Bislet og fly fremdeles landet på Fornebu. Jeg tilbragte hele kampen med hodet bakoverlent ivrig opptatt med å telle fly. Ikke så interessert i det som foregikk på banen med andre ord. Laget har det aldri vært noen tvil om, som seksåring begynte jeg å grine fordi en venn av farfar sa at Vålerenga var dritt, men akkurat selve sporten engasjerte meg ikke spesielt. Etter å ha vært passivt medlem i Klanen i mange år oppdaget jeg for et par år siden gleden ved å gå på kamp. Jeg kjøpte mitt første sesongkort ifjor og fikk med meg alle hjemmekampene så nær som to hvor jeg var utenlands. Nytt kort er selvfølgelig i boks, og i dag gjorde jeg en stor oppdagelse: Jeg gleder meg til fotballsesongen begynner. Huh. Tenk det.