Dagen som ikke virket.

Det var en dag i slutten av februar en gang på 2000-tallet. Frøken Pjusk var på jobben, men ville ikke være der. Hun ville ikke være hjemme heller. Ikke ville hun være ute og leke i snøen og ikke ville hun drikke kaffe i sommersola på utekafè. Hun ville ikke lese bok og ikke se på tv, ikke høre på musikk og ikke surfe på nettet. Hun ville ikke møte mennesker og ikke snakke i telefonen. Hun ville ikke sove, men ville ikke være våken heller. Hun var ikke syk, men følte seg ikke frisk. Det eneste som pleide å hjelpe mot tungsinn var å gå, med musikk på øret. Gå og gå og gå og høre på musikk. Men det ville hun ikke. Uansett hva hun prøvde å friste tankene med så ville hun det ikke.

Men frøken Pjusk visste hva som var galt. Det var dagen som ikke virket.

Så barnslig er jeg at jeg syns det er stas.

Litt morsomt er det jo at Zoe, som skriver bloggen My boyfriend is a Twat, som forøvrig har blitt kåret til beste europeiske blogg 2005 og 2006, har nevnt meg i bloggen sin, og har til og med linket til meg (tror ikke den permalinken funka helt, men det er 9. februar hvertfall, hehe). Av den enkle grunn at jeg var den første personen hun kunne se som hadde vært innom etter hun nådde en million besøkende. Nå er vel de fleste som leser bloggen hennes engelskspråklige, men vi digger jo oss selv nok til å syns det er kult at en person du liker linker til deg i et innlegg. Og bloggen anbefales, den er veldig morsom!

Til den det måtte angå.

Jeg vil med dette uttrykke min misnøye med været. 13 minus, med vind som gir ca 25 følte kuldegrader, og en snø-yr-lignende nedbør som pisker i ansiktet når jeg går er rett og slett ikke min forestilling av moro. Anse dette som en formell klage. Jeg er fristet til å rope et høyt og rungende JA TIL GLOBAL OPPVARMING! Jeg gjør det ikke, men det frister.

The times are a-changing.

Jeg var på min første fotballkamp da jeg var ganske liten, mens Vålerenga ennå hadde hjemmebane på Bislet og fly fremdeles landet på Fornebu. Jeg tilbragte hele kampen med hodet bakoverlent ivrig opptatt med å telle fly. Ikke så interessert i det som foregikk på banen med andre ord. Laget har det aldri vært noen tvil om, som seksåring begynte jeg å grine fordi en venn av farfar sa at Vålerenga var dritt, men akkurat selve sporten engasjerte meg ikke spesielt. Etter å ha vært passivt medlem i Klanen i mange år oppdaget jeg for et par år siden gleden ved å gå på kamp. Jeg kjøpte mitt første sesongkort ifjor og fikk med meg alle hjemmekampene så nær som to hvor jeg var utenlands. Nytt kort er selvfølgelig i boks, og i dag gjorde jeg en stor oppdagelse: Jeg gleder meg til fotballsesongen begynner. Huh. Tenk det.

Den er jaggu ikke over enda.

Det var da som søren hvor lang denne dagen skulle være da.

Thank you, Dagbladet

I dag presenterer dagbladet.no en artikkel som forteller deg om hvordan du skal overleve Valentinerdagen som singel. Når jeg som singel sier at jeg synes denne dagen er noe teit, kommersielt, importert tull og at jeg ikke ser poenget med å adoptere utenlandske skikker som ikke har noen tradisjon her i landet, så blir jeg vel automatisk stemplet som kjip og bitter. Men jeg mener det likevel. Jeg trenger ikke å demonstrere med å ha det ekstra hyggelig med ei venninne, spise en bøtte med sjokoladeis eller sende blomster til meg selv. For meg er det en helt vanlig dag og jeg har tenkt å tilbringe den på sofaen med en helt normal dose TV og en bok. Akkurat som jeg ville gjort om datoen i dag var 15. februar eller 14 januar. Jeg vil allikevel rette en takk til dagbladet.no for at de publiserte denne artikkelen. Den fikk meg virkelig til å innse at jeg ikke bryr meg om denne dagen. Jeg følte ikke for å følge noen av rådene og fikk bevist for meg selv at jeg verken er kjip, bitter eller desperat (selv om jeg ikke hadde hatt noe imot en kjæreste snart). Men jeg forbeholder meg fremdeles retten til å synes valentinsdagfeiring i Norge er noe tull.

Men jeg har jo blitt påvirka og skrevet et helt blogginnlegg om det. Jeg vet.

I don't like mondays.

Virkelig. Mandag er ikke min favorittdag her i verden. Jeg skulle gjerne hatt en dag til etter søndag og kommet meg igjen etter helga. Lørdagen var rolig og om ikke helt hvis så i hvert fall bare såvidt lysegrå, men det ble seint uansett. Den dagen kom nemlig særdeles seint igang. Etter fredagens eskapader på Garage var formen noe redusert må jeg innrømme. Men det var veldig gøy! Alle dere som ikke var der gikk glipp av noe. For tenk. Konserten var jo knæll og festen var knæll. Men folk som spanderer øl etter at jeg egentlig har innsett at det holder, de har jeg ikke så mye til overs for. Iallfall ikke dagen etterpå.

Thank God It's Friday!

Og denne helga blir det partai all weekend long. Idag er det konsert på Garage. Sjekk ut Sassy Kraimspris myspace eller titt innom henne på Urørt og ta deg så en tur på konsert. I tillegg til Sassy spiller også bandene Looker og Esther fra hhv. USA og Sverige. Sassy spiller først og går på scenen halv ti så kom i tide!

Tevanga kommer. Kommer du?

En helg with a twist.

I'll try anything once. Nå har jeg prøvd Kamikaze, og da slipper jeg det flere ganger. Ikke bare Kamikaze, men VIP-loungen på Kamikaze. Jeezez. Jenter med mer sminke enn klær og mer pupper enn kropp ellers. And the guys who like it. Steike. Ikke min greie, men det var jo moro å ha prøvd det. 68 kroner for en flaskeøl, kø foran speilet på doen og hylende jenter som prater om hvor mye champagne de har sølt over fingrene sine. Da de begynte å spille techno gikk vi. På homsebar. Så har jeg prøvd det og. Frustrerende å være på et sted med så mange pene menn (det var visst ladies night på et annet homsested så det var omtrent bare menn der) i ett rom og så er de så uoppnåelige. Men jeg følte meg mer komfortabel der enn med glamourmodellene på Kamikaze. Men at det var moro å ha opplevd begge steder, det er det ingen tvil om.