Vi ønsker deg et nytt år.

Jah, så var snart 2010 over. Jeg håper alle mine venner og bekjente (og alle andre eventuelle lesere) får en fin nyttårsfeiring, og et riktig godt nytt år. Selv elsker jeg nyttårsaften, selv om jeg er enig med dem som sier det er en oppskrytt kveld som aldri blir så bra som man planlegger og forventer. Det jeg elsker er selve øyebikket klokka tolv, da det gamle året går over i det nye og et splitter nytt år står foran deg, til fri avbenyttelse, fullt av muligheter og lovnader. Da man takker venner og familie for det gamle og ønsker godt nyttår til alle man treffer på. Hvor herlig er det ikke å juble inn det nye året med raketter, smil, glede og kanskje en skvett musserende?

I år, som flere år før, feirer jeg inngangen til det nye året i varmere omgivelser. Fyrverkeriet her er ikke like spektakulært, festene ikke like ville, men stemningen er god og skadefaren mindre. Jeg elsker fyrverkeri, men som den engstelige sjelen jeg er har jeg alltid vært litt redd. Det er imidlertid bare én gang det har gått galt, og da sklei jeg på isen to minutter på tolv, og brakk ankelen (etter to øl - helt sant!), noe som resulterte i fem dager på sykehus og fem ukers sykemelding. Jeg kunne fortalt hele historien (og det gjør jeg stadig vekk til dem som vil høre, og noen som egentlig ikke vil), men jeg skal ikke det nå. Noe jeg imidlertid vil fortelle, er dette; da jeg som første pasient på legevakta 2009, stoppet i taxien utenfor, spilte de denne sangen på radioen (ABBA selvsagt):

No more champagne

And the fireworks are through

Here we are, me and you

Feeling lost and feeling blue

It's the end of the party

And the morning seems so grey

So unlike yesterday

Now's the time for us to say...

Happy new year

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You and I

Sometimes I see

How the brave new world arrives

And I see how it thrives

In the ashes of our lives

Oh yes, man is a fool

And he thinks he'll be okay

Dragging on (hoo-hoo), feet of clay (hoo-hoo)

Never knowing he's astray

Keeps on going anyway

Happy new year

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You...

And I.

Seems to me now

That the dreams we had before

Are all dead, nothing more

Than confetti on the floor

It's the end of a decade

In another ten years time

Who can say (hoo-hoo) what we'll find (hoo-hoo)

What lies waiting down the line

In the end of eighty-nine

Happy new year

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You...

And I

Godt nyttår alle sammen, måtte dere holde alle bein intakte og lykken følge dere gjennom hele 2011! Dette blir et godt år!

Juleønsker.

Santa Baby,

Just slip a sable under the tree
For me
Been an awful good girl
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight

Santa baby,
A 54 convertible too
Light blue
I'll wait up for you, dear
Santa baby,
So hurry down the chimney tonight

Think of all the fun I've missed
Think of all the Fella's that I haven't kissed
Next year I could be just as good
If you'll check out my Christmas list

Santa Baby,
I want a yact and really that's not
A lot
Been an angel all year
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight

Santa Honey,
one little thing i really need
The deed
To a platinum mine
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight
Santa cutie,
Fill my stocking with a duplex
And checks
Sign your 'x' on the line
Santa cutie,
and hurry down the chimney tonight

Come and trim my Christmas tree
With some decorations bought at Tiffany's
I really do believe in you
Let´s see if you believe in me
Santa Baby,
Forgot to mention one little thing
A ring
I don't mean on the phone

Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight
Hurry down the chimney tonight
Hurry...tonight

Kort beskjed.

Aiiii, nå begynner jeg å glede meg til jul! Skikkelig klar for ferie og julekos nå!

Ending on a high note part II

Så, på tirsdag var jeg altså på konsert med a-ha i Spektrum. Den var fan-fucking-tastic. Lyden var så som så, men who cares? Det var a-ha for pokker, siste sjanse EVER til å se dem (med mindre, selvsagt, de bestemmer seg for å komme tilbake. Igjen.).

Pappa spanderte både t-skjorte og program, og i programmet var det en oversikt over turneer de har vært på og album de har kommet med. Der lærte jeg at det faktisk er omtrent akkurat 20 år siden min første konsert, a-ha i Spektrum 14. januar 1991. Hvilket betyr at jeg var yngre enn jeg trodde, bare åtte var jeg da jeg tråkket mine barnesko i hovedstadens storstue for første gang. Og ikke nok med det, den konserten var den første som noensinne var i Spektrum. Huh. Så gikk det ca ti år før jeg var på konsert med a-ha igjen, Valhall i mars 2000. Og nå, altså, Spektrum igjen, desember 2010. Hva skal jeg finne på i 2020?!

Crying in The Rain. Min inngangsport til a-ha, og den første sangen jeg kunne på engelsk. Jeg må innrømme at jeg nesten felte en tåre da de spilte den nå. Ab fab, som de sier. Jeg elsker den like mye fremdeles, 20 år etter.

Cry wolf, OOooh! I 1991 kunne jeg den ikke spesielt godt (jeg hadde stort sett bare hørt på East of the sun, west of the moon-albumet. Igjen og igjen. Og igjen.), men et av mine sterkeste minner fra den konserten er at jeg inderlig skulle ønske jeg hadde hørt den flere ganger. Og nå har jeg hørt den. Mange ganger. Så nå, da den kom, var jeg forberedt. Og fan. Ooooh!

Akk, jeg kunne skrevet side opp og side ned. Fabulous.

Tevanga vs Vinter - Del 1.

Gradestokken viste minus. Mange minus. Alt for mange minus. Jeg sto i stua mi og så ut av vinduet. Kulda hadde manifestert seg og lagt seg som et teppe over hele landet. Et isnende, hvitt teppe som dekket hver kvadratcentimeter av min verden. Kong Vinter hadde overfalt oss, og han var ikke noe hyggelig syn. Jeg forberedte meg mentalt. Det var på tide å gå ut av leiligheten. Det var på tide å stirre ham i hvitøyet.

I år var jeg, i motsetning til foregående år, forberedt. Tidlig i høst hadde jeg gått til innkjøp av en dunjakke. En Bergans unisex dunjakke som varmet og beskyttet både baken og indre organer. Jeg gikk mot kommoden i entreen og åpnet den. Der fant jeg frem et par ullvotter. De var kjøpt på et russisk marked min mor og jeg fant i et bortgjemt strøk i Tallinn for noen år tilbake. Hjemmestrikket, uten tvil. Jeg tok på meg skoene, varme og vanntette, så høye at de holdt bena varme til midt på leggen. Jeg stakk armene inn i jakka, puttet tomlene inn i snøbeskyttelsen, trakk en av mine 50 luer godt nedover ørene, puttet vottene godt under jakkeermet, gikk ut i oppgangen og låste døra.

Kulda gikk til angrep med en gang jeg kom ut av oppgangen. Den rev og slet i meg, bet meg i kinnene og gjorde sitt beste for å komme inntil eventuelle ubeskyttede deler av kroppen min. Dunjakka smøg seg rundt meg, var et varmt og deilig beskyttende, ugjennomtrengelig lag mellom meg og den ubarmhjertige Kong Vinter. Den var som en dyne, en trygg og god dyne som holdt meg unna alle farer som måtte lure i vinterværet.

Jeg forsikret meg om at glidelåsen var trukket helt opp i halsen. Så begynte jeg å gå.

Throwing it all away.

Det var jo uunngåelig, jeg vet det. Det skjer med alle mennesker. Det har vært annonsert lenge, men nå er det altså i gang. Mamma og pappa skal pusse opp barnerommet mitt. Rommet jeg har vokst opp på, som i årene jeg levde studentlivet på hybler og i kollektiv ble brukt som oppbevaring for alt fra skolebøker til brev, notater og klær. Rommet hvor alt jeg ikke har brukt på en lang stund finnes. Rommet som de siste ti år hyppig har blitt omtalt i setninger som "Jeg vet ikke helt hvor det er, men det er helt sikkert hjemme hos mamma og pappa." Nå er det altså over. Og ikke bare skal de forandre min barndoms hule, det verste er alt jeg må kaste! Kastekastekastekaste! Jeg hater å kaste!

Jeg har gått gjennom haugevis av ting fra barndom, ungdom og studietid, tatt vare på endel (ikke vet jeg hvordan jeg skal få plass til alt, godt jeg har en ekstra kjellerbod) og kastet masse. Selvsagt har jeg ikke brukt for noe av det jeg har kasta (og ærlig talt ikke mesteparten av det jeg har tatt vare på heller), men det er ikke det det dreier seg om. Jeg har lest gjennom gamle skolestiler, funnet gamle leker, klær, nips og rusk og rask som jeg hadde glemt, men som jeg husker med en gang jeg ser det igjen. Og det er der essensen i min motstand mot å kaste ligger. For når jeg har funnet disse tingene har de bragt tilbake minner. Minner fra en bestemt hendelse, minner fra en periode i livet mitt eller bare minner om en følelse fra en tid for lenge siden. Jeg har kommet på ting jeg hadde glemt gjennom å finne en ting jeg hadde glemt. Jeg kommer til å glemme det igjen. Men tingen som bragte minnet tilbake er borte. Kastet. Altså kommer jeg aldri til å komme på dette minnet igjen. Ved å kaste tingen kaster jeg også minnet. Sånn føler jeg det. Geddit? Jeg hater å kaste.

Jeg syns det er vondt å kaste plakater for hundrevis, kanskje tusenvis, av kroner. Og alle minnene!

Kasper, derimot, bryr seg overhodet ikke.

P.S! Og ikke minst vet jeg at om en uke eller to kommer jeg til å trenge minst én av de tingene jeg har kastet, som jeg ikke har brukt på 15 år.

Cirka1000.

Som student i Volda bodde jeg i nesten tre år i verdens beste kollektiv, Cirka1000. Kollektivet hadde egen nettside, og samboer Ingunn har akkurat snublet over innlegg fra nyhetssiden. Her er et utdrag (etter min mening tidenes nyhetssak!):

Trehjulssykkel savnet i Fedongarden

Etter helgas festligheter i cirka1000 savner den lille gutten i nabohuset en splitter ny trehjulssykkel. Noen som hadde en slitsom sykkeltur hjem fra Kroa på lørdag?

Vi understreker at det ikke er sikkert at noen av våre vorspiel-deltagere hygget seg med sykkelen, men hvis noen har opplysninger som kan føre til en oppklaring av sykkeltyveriet mottas de med takk. Fra før savner Fedonbanden et stykk rødt brannapparat (ikke ulikt det som ble brukt under Munch-ranet) , en gul dobok med blomster og et stykk byggmester Bob plastglass.


Lagt inn av Ingunn 04/10 2004, 19:08

Bilde lånt fra Voldaveiret.no.

Årstidsvill.

Så har tiden kommet, da, folkens. Vintertiden. Klokka har blitt stilt en time tilbake (huska dere det, eller møtte dere en time for tidlig opp til søndagsaktivitetene, eller kanskje jobben i dag?), vi fikk et døgn med en ekstra time (Jippi! Men hva gjorde jeg med den? Jeg sov den bort.) og kveldene blir mørkere. Og mørkere. Men, det jeg alltid liker den første tida etter vi har stilt klokka om høsten, er at morgenene blir lysere. Jeg var oppe litt før halv åtte i dag, og da var det jo allerede flott dagslys ute. Herlig. Jeg ble litt årstidsvill (nytt ord) og kjente på vårfølelsen. Akk.

Det er nok litt vel tidlig å begynne å glede seg til våren allerede, jeg ser den. Jeg føler meg alltid litt ukul på høsten og vinteren. Alle vennene mine som står på brett og ski og gleder seg over alle snøfnuggene, legger ut biler av seg selv i tøffe skidresser og snasne positurer, de er liksom de kule. Jeg, som er inne mest mulig, pakker meg inn i store skjerf og forbanner kulda, jeg er særs ukul. Jeg liker snø og kan glede meg over vinteren jeg også, det er ikke det, men vår og sommer er så mye bedre. Og du ser ikke meg i bakken med det første.

Ending on a high note.

En gang tidlig på nittitallet var jeg på min første konsert. Jeg var et sted mellom åtte og ti år, og stor fan av a-ha. Pappa tok en lykkelig liten frøken med seg i Oslo Spektrum for å oppleve de store heltene. Vi hadde plasser laaangt bak, men hadde med kikkert og frøkna var meget fornøyd. Nå, 20 år senere, holder jo a-ha sine avskjedskonserter, men dessverre var vi for sent ute til å skaffe billetter. Jeg så for meg en aktiv høst på Finn med søk etter billetter og googling av selgere. Men, hva skal man vel med Finn når man har en superpappa og det legges ut en ekstrakonsert? Wohoo! På middag hos parents igår spurte han nonchalant om jeg hadde planer 30. november. Jeg svarte, som sant var, at jeg ikke kom på noe. Fint, sa han, for da skal vi på konsert. Med a-ha! I Spektrum! Jeg begynte min konsertkarriere i Spektrum med a-ha, og nå er jeg med på slutten av deres karriere i Spektrum. Med pappa.

Si vakre ord, Jan Erik.

Jeg skulle skrevet vakre ord om kjærlighet. Jeg skulle skrevet vakre ord om sorg. Jeg skulle skrevet vakre ord om det som berørte meg. Jeg skulle skrevet vakre ord som berørte. Jeg skulle skrevet om mandeltre i mai, om sensommerregn, men det har Jan Erik allerede gjort. Og nå er det oktober. Men en dag skal jeg skrive vakre ord. Ord om kjærlighet. Ord om sorg. Ord som rører. Berører. Sensommerregn. En dag.

Tevanga følger: Aaron Carter.

Jeg tittet gjennom noen gamle blogginnlegg, og fant der et innlegg om Aaron Carter, Nick Carters lillebror for de uinvidde. I 2006 så han slik ut og jeg ble overrasket over hvilken kjekk, ung mann han hadde vokst opp til å bli. Så gikk det noen år, og Aaron ble igjen bragt inn i min bevissthet (går det an å si det sånn?) da min venn Co gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen. Jeg vet ikke om jeg trenger kommentere dette ytterligere.

På dettet Youtubeklippet er han noe mer kortklippet, men fremdeles ung, søt og uskyldig. Hva skjedde?

Fornyet tro på menneskeheten.

Etter skandalen med gravlystyveriet forrige uke har jeg begynt å tvile på det gode i mennesket (neida, ikke så dramatisk, men det er jo ikke fritt for at man begynner å lure på folk). MEN, uansett hvor skeptisk jeg var så var dette altså dagen for å kaste seg uti det og stole på et menneske jeg aldri har møtt.

Vinteren er jo på full fart inn over landet og frøken Tevanga så seg nødt til å kjøpe ved etter at nesten all veden jeg arva etter mormor endelig er brukt opp.

Så jeg ringte telefonnummeret fra lappen som hang i oppgangen min i fjor og snakket med en veldig hyggelig mann som het Kjell. Kjell skulle komme onsdag, altså i dag, mellom åtte og ni. Jeg hadde ikke undervisning før elleve, men sto opp før åtte så jeg skulle være våken til Kjell kom. Vel. Det varte og det rakk. Jeg spiste frokost. Jeg drakk kaffe. Jeg ventet. Ti på halv ti ringte Kjell. Han sto i kø på Skedsmokorset og kom ikke til å rekke frem til meg i tide. Så han foreslo at jeg kunne legge pengene, 700 kr, i en konvolutt og la døra til kjellerboden stå åpen så skulle han bære ned veden når han kom frem. Jeg tvilte ikke veldig, og det var jo heller ikke store summer, men allikevel var jeg jo litt spent da jeg kom hjem. Ville boden være tom og pengene vekk? Eller ville den være full av deilig ved som kan varme meg gjennom vinteren? Få med deg den spennende fortsettelsen, neste uke på Tevanga i storbyen.

Neida. Dere skal selvsagt slippe å pines. Jeg kom hjem, gikk rett i kjelleren (bokstavelig, ikke billedlig talt) og der sto ti sekker med ved pent og sirlig stablet oppetter veggen i boden. Jeg digger Kjell. Og er glad for at jeg fremdeles kan tro på at de aller fleste mennesker er ærlige, gode og fine.

Så glad ble jeg da!

How low can you go?

Min kjære mormor døde for ca tre år siden, og i anledning høsten dro mamma og jeg på søndag opp den lange veien til Grefsen for å stelle litt på graven. Vi reiste avgårde med freidig mot, en erika, spade og lighter. Lys tok vi ikke med, for vi har en liten lykt på steinen, som mamma visste hun hadde satt igjen et utent lys i tidligere i sommer. Men hva er det som møter oss når vi kommer opp? En lykt med åpent lokk, uten lys! Noen har altså STJÅLET lyset som sto i lykta! Dette har skjedd en gang før, men da var mamma ikke helt sikker på om hun kanskje ikke hadde satt igjen noe lys. Denne gang er hun altså bombesikker, og det lokket som sto oppe er for tungt til å ha blåst opp. Hvilket betyr at noen har stjålet gravlyset vårt og latt lokket stå oppe så det kunne regne ned i lykta. Det var heller ikke det eneste som var borte, vasen som sto ved siden av støtta var også søkk vekk. Jeg fatter virkelig ikke hvordan folk kan være så frekke som å gå i lyktene til folk og STJELE GRAVLYS! Det vitner om en så grunnleggende mangel på respekt at jeg blir helt kvalm. Det er jo heller ikke spesielt respektfullt å komme på graven til din far/mor/bestefar/mormor/e.l. med et gravlys du har stjålet??!

I og med at blomsten som sto plantet der oppe var så fin og fjong og til og med kom med nye knopper ville det være synd å rive den opp for å plante erikaen, så da måtte mams og jeg reise hjem igjen med uforrettet sak. Men neste gang setter vi ikke igjen noe utent lys i lykta.

Warfighting Web.

Jeg håper Internett kommer til Oslo for personlig å motta prisen.

Hverdagen er bare skole.

Ahhh, that warm, fuzzy høstferie feeling. For første gang på maaange år kan jeg si at jeg gleder meg til høstferien! Som (vikar)lærer har jeg altså privilegiet av å ha høstferie. Selvsagt betyr det egentlig for meg bare en uke uten jobb og altså uten inntekt, men samtidig også uten dårlig samvittighet over ikke å jobbe. MEN, det eneste denne ferieuka igrunn gir meg er mer tid til å jobbe med det jeg egentlig driver med for tiden, nemlig registudiene. Ble i dag minnet på av en kollega (han er skikkelig lærer altså, ikke sånn papplærer som meg) at jeg faktisk har tre skoler å forholde meg til for tiden. Skole som jobb, skole som studier og skole som hobby. Dæven. Sto det "Jeg hater skolen!!" på bøkene mine for 15 år siden? Isåfall har jeg driti meg skikkelig ut.

Hvor er jeg?

Jeg og meg.

Så, folkens, tiden flyr, huh? Jeg er godt inne i første semester med regi, og kjenner at panikken er i ferd med å bre seg. Eksamen til våren blir et skikkelig one-woman-show, med frk. Tevanga som både produsent og regissør (og whatnot annet det skulle være behov for). Utover det forsøker jeg å livnære meg som vikar på min gamle barneskole, noe som både er veldig variert og hyggelig.

Kasper har reist hjem igjen og leiligheten føles ganske tom. Ingen pus som vil ligge i armkroken eller snorke høyt i stolen sin (ja, snakker fremdeles om katten). Men det er greit å slippe den dårlige samvittigheten over å være borte hele dagen og mye av kvelden.

Høsten har gjort sitt inntog, med regn og blåst og alt annet ræl den fører med seg. På den positive siden er leiligheten min aller best om høsten og vinteren, når man har mer behov for en peis enn en balkong og det er digg å være inne og se lysene fra byen og danskebåten fra stuevinduet om kvelden. Igår hadde jeg ei venninne på besøk, og vi innviet peisesesongen med gryterett, rødvin og knitrende flammer. Apropos, hvis noen har tips om billig ved (som kjøres ut) så gi meg en lyd!

For å gjøre opp for at dette blogginnlegget handlet om meg meg og atter meg, så vil jeg gjerne dele et fint bilde og budskap med dere. Skjorta kan kjøpes på 80stees.com , men pass på tollen om du handler her, den kan fort bli dyrere enn t-skjorta (jeg snakker av erfaring). Men det er sykt mye snadder her. Så, for å runde av;

Onsdagskatt.

Mye spennende å se på.

Etter en stund var det mer interessant å ta en hvil.

Søndagskatt.

Digg dag.

Okei, litt treig med å legge ut bildet, men kan en søndag bli bedre?

Ord jeg liker.

Rimfrost.
Stjernehimmel.
Smaragd.
Morgenåpner.
Kattepus.
Sensommerregn.
Bestefarsklokke.
Indigo.
Kamin.
Isenkram.
Oppvaskmaskin. (Okei, dette er mer en ting jeg liker enn enn et ord. Men gud så glad jeg er i oppvaskmaskinen min.)

Roskilde, baby.

Da var det sommer igjen, rart som tida flyr gitt. Etter en pause på fire år var jeg i år tilbake på Dyrskuepladsen i Roskilde, bedre kjent som Roskildefestivalen. Og for en festival det ble! Masse fantastiske mennesker, (litt mye) godt drikke og fantastiske konserter. Jeg siterer Ingunn; Roskilde er det beste i verden. Været hele uka var knallbra, støvet lå tykt over området og vakre unge mennesker, tyske, norske, danske, svenske gikk rundt og svetta. Kan det bli bedre? Jeg tror ikke det. Det må i tilfelle være dusjen da jeg kom hjem.

Muse var jo selvsagt høydepunktet, men jeg kan også i aller høyeste grad trekke fram Prince og Them Crooked Vultures som geniale konsertopplevelser. I tillegg til masse annet selvfølgelig. Jeg har også en innrømmelse å komme med. Jeg har nemlig vært veldig skeptisk til John Olav Nilsen og Gjengen, men etter en konsert med dem har jeg endret mening. Jeg er offisielt omvendt.

I campen var det også to bloggere, nemlig Ida og Sofie og jeg kjente det rykket i skrivemuskelen.

Forøvrig, i disse ferietider kan det være lurt å skaffe seg en alarm. Da kan denne varianten være noe å vurdere.