Ending on a high note.

En gang tidlig på nittitallet var jeg på min første konsert. Jeg var et sted mellom åtte og ti år, og stor fan av a-ha. Pappa tok en lykkelig liten frøken med seg i Oslo Spektrum for å oppleve de store heltene. Vi hadde plasser laaangt bak, men hadde med kikkert og frøkna var meget fornøyd. Nå, 20 år senere, holder jo a-ha sine avskjedskonserter, men dessverre var vi for sent ute til å skaffe billetter. Jeg så for meg en aktiv høst på Finn med søk etter billetter og googling av selgere. Men, hva skal man vel med Finn når man har en superpappa og det legges ut en ekstrakonsert? Wohoo! På middag hos parents igår spurte han nonchalant om jeg hadde planer 30. november. Jeg svarte, som sant var, at jeg ikke kom på noe. Fint, sa han, for da skal vi på konsert. Med a-ha! I Spektrum! Jeg begynte min konsertkarriere i Spektrum med a-ha, og nå er jeg med på slutten av deres karriere i Spektrum. Med pappa.

Si vakre ord, Jan Erik.

Jeg skulle skrevet vakre ord om kjærlighet. Jeg skulle skrevet vakre ord om sorg. Jeg skulle skrevet vakre ord om det som berørte meg. Jeg skulle skrevet vakre ord som berørte. Jeg skulle skrevet om mandeltre i mai, om sensommerregn, men det har Jan Erik allerede gjort. Og nå er det oktober. Men en dag skal jeg skrive vakre ord. Ord om kjærlighet. Ord om sorg. Ord som rører. Berører. Sensommerregn. En dag.

Tevanga følger: Aaron Carter.

Jeg tittet gjennom noen gamle blogginnlegg, og fant der et innlegg om Aaron Carter, Nick Carters lillebror for de uinvidde. I 2006 så han slik ut og jeg ble overrasket over hvilken kjekk, ung mann han hadde vokst opp til å bli. Så gikk det noen år, og Aaron ble igjen bragt inn i min bevissthet (går det an å si det sånn?) da min venn Co gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen. Jeg vet ikke om jeg trenger kommentere dette ytterligere.

På dettet Youtubeklippet er han noe mer kortklippet, men fremdeles ung, søt og uskyldig. Hva skjedde?

Fornyet tro på menneskeheten.

Etter skandalen med gravlystyveriet forrige uke har jeg begynt å tvile på det gode i mennesket (neida, ikke så dramatisk, men det er jo ikke fritt for at man begynner å lure på folk). MEN, uansett hvor skeptisk jeg var så var dette altså dagen for å kaste seg uti det og stole på et menneske jeg aldri har møtt.

Vinteren er jo på full fart inn over landet og frøken Tevanga så seg nødt til å kjøpe ved etter at nesten all veden jeg arva etter mormor endelig er brukt opp.

Så jeg ringte telefonnummeret fra lappen som hang i oppgangen min i fjor og snakket med en veldig hyggelig mann som het Kjell. Kjell skulle komme onsdag, altså i dag, mellom åtte og ni. Jeg hadde ikke undervisning før elleve, men sto opp før åtte så jeg skulle være våken til Kjell kom. Vel. Det varte og det rakk. Jeg spiste frokost. Jeg drakk kaffe. Jeg ventet. Ti på halv ti ringte Kjell. Han sto i kø på Skedsmokorset og kom ikke til å rekke frem til meg i tide. Så han foreslo at jeg kunne legge pengene, 700 kr, i en konvolutt og la døra til kjellerboden stå åpen så skulle han bære ned veden når han kom frem. Jeg tvilte ikke veldig, og det var jo heller ikke store summer, men allikevel var jeg jo litt spent da jeg kom hjem. Ville boden være tom og pengene vekk? Eller ville den være full av deilig ved som kan varme meg gjennom vinteren? Få med deg den spennende fortsettelsen, neste uke på Tevanga i storbyen.

Neida. Dere skal selvsagt slippe å pines. Jeg kom hjem, gikk rett i kjelleren (bokstavelig, ikke billedlig talt) og der sto ti sekker med ved pent og sirlig stablet oppetter veggen i boden. Jeg digger Kjell. Og er glad for at jeg fremdeles kan tro på at de aller fleste mennesker er ærlige, gode og fine.

Så glad ble jeg da!

How low can you go?

Min kjære mormor døde for ca tre år siden, og i anledning høsten dro mamma og jeg på søndag opp den lange veien til Grefsen for å stelle litt på graven. Vi reiste avgårde med freidig mot, en erika, spade og lighter. Lys tok vi ikke med, for vi har en liten lykt på steinen, som mamma visste hun hadde satt igjen et utent lys i tidligere i sommer. Men hva er det som møter oss når vi kommer opp? En lykt med åpent lokk, uten lys! Noen har altså STJÅLET lyset som sto i lykta! Dette har skjedd en gang før, men da var mamma ikke helt sikker på om hun kanskje ikke hadde satt igjen noe lys. Denne gang er hun altså bombesikker, og det lokket som sto oppe er for tungt til å ha blåst opp. Hvilket betyr at noen har stjålet gravlyset vårt og latt lokket stå oppe så det kunne regne ned i lykta. Det var heller ikke det eneste som var borte, vasen som sto ved siden av støtta var også søkk vekk. Jeg fatter virkelig ikke hvordan folk kan være så frekke som å gå i lyktene til folk og STJELE GRAVLYS! Det vitner om en så grunnleggende mangel på respekt at jeg blir helt kvalm. Det er jo heller ikke spesielt respektfullt å komme på graven til din far/mor/bestefar/mormor/e.l. med et gravlys du har stjålet??!

I og med at blomsten som sto plantet der oppe var så fin og fjong og til og med kom med nye knopper ville det være synd å rive den opp for å plante erikaen, så da måtte mams og jeg reise hjem igjen med uforrettet sak. Men neste gang setter vi ikke igjen noe utent lys i lykta.

Warfighting Web.

Jeg håper Internett kommer til Oslo for personlig å motta prisen.