Tevanga i storbyen.: Throwing it all away.

Det var jo uunngåelig, jeg vet det. Det skjer med alle mennesker. Det har vært annonsert lenge, men nå er det altså i gang. Mamma og pappa skal pusse opp barnerommet mitt. Rommet jeg har vokst opp på, som i årene jeg levde studentlivet på hybler og i kollektiv ble brukt som oppbevaring for alt fra skolebøker til brev, notater og klær. Rommet hvor alt jeg ikke har brukt på en lang stund finnes. Rommet som de siste ti år hyppig har blitt omtalt i setninger som "Jeg vet ikke helt hvor det er, men det er helt sikkert hjemme hos mamma og pappa." Nå er det altså over. Og ikke bare skal de forandre min barndoms hule, det verste er alt jeg må kaste! Kastekastekastekaste! Jeg hater å kaste!

Jeg har gått gjennom haugevis av ting fra barndom, ungdom og studietid, tatt vare på endel (ikke vet jeg hvordan jeg skal få plass til alt, godt jeg har en ekstra kjellerbod) og kastet masse. Selvsagt har jeg ikke brukt for noe av det jeg har kasta (og ærlig talt ikke mesteparten av det jeg har tatt vare på heller), men det er ikke det det dreier seg om. Jeg har lest gjennom gamle skolestiler, funnet gamle leker, klær, nips og rusk og rask som jeg hadde glemt, men som jeg husker med en gang jeg ser det igjen. Og det er der essensen i min motstand mot å kaste ligger. For når jeg har funnet disse tingene har de bragt tilbake minner. Minner fra en bestemt hendelse, minner fra en periode i livet mitt eller bare minner om en følelse fra en tid for lenge siden. Jeg har kommet på ting jeg hadde glemt gjennom å finne en ting jeg hadde glemt. Jeg kommer til å glemme det igjen. Men tingen som bragte minnet tilbake er borte. Kastet. Altså kommer jeg aldri til å komme på dette minnet igjen. Ved å kaste tingen kaster jeg også minnet. Sånn føler jeg det. Geddit? Jeg hater å kaste.