Throwing it all away.

Det var jo uunngåelig, jeg vet det. Det skjer med alle mennesker. Det har vært annonsert lenge, men nå er det altså i gang. Mamma og pappa skal pusse opp barnerommet mitt. Rommet jeg har vokst opp på, som i årene jeg levde studentlivet på hybler og i kollektiv ble brukt som oppbevaring for alt fra skolebøker til brev, notater og klær. Rommet hvor alt jeg ikke har brukt på en lang stund finnes. Rommet som de siste ti år hyppig har blitt omtalt i setninger som "Jeg vet ikke helt hvor det er, men det er helt sikkert hjemme hos mamma og pappa." Nå er det altså over. Og ikke bare skal de forandre min barndoms hule, det verste er alt jeg må kaste! Kastekastekastekaste! Jeg hater å kaste!

Jeg har gått gjennom haugevis av ting fra barndom, ungdom og studietid, tatt vare på endel (ikke vet jeg hvordan jeg skal få plass til alt, godt jeg har en ekstra kjellerbod) og kastet masse. Selvsagt har jeg ikke brukt for noe av det jeg har kasta (og ærlig talt ikke mesteparten av det jeg har tatt vare på heller), men det er ikke det det dreier seg om. Jeg har lest gjennom gamle skolestiler, funnet gamle leker, klær, nips og rusk og rask som jeg hadde glemt, men som jeg husker med en gang jeg ser det igjen. Og det er der essensen i min motstand mot å kaste ligger. For når jeg har funnet disse tingene har de bragt tilbake minner. Minner fra en bestemt hendelse, minner fra en periode i livet mitt eller bare minner om en følelse fra en tid for lenge siden. Jeg har kommet på ting jeg hadde glemt gjennom å finne en ting jeg hadde glemt. Jeg kommer til å glemme det igjen. Men tingen som bragte minnet tilbake er borte. Kastet. Altså kommer jeg aldri til å komme på dette minnet igjen. Ved å kaste tingen kaster jeg også minnet. Sånn føler jeg det. Geddit? Jeg hater å kaste.

Jeg syns det er vondt å kaste plakater for hundrevis, kanskje tusenvis, av kroner. Og alle minnene!

Kasper, derimot, bryr seg overhodet ikke.

P.S! Og ikke minst vet jeg at om en uke eller to kommer jeg til å trenge minst én av de tingene jeg har kastet, som jeg ikke har brukt på 15 år.

Cirka1000.

Som student i Volda bodde jeg i nesten tre år i verdens beste kollektiv, Cirka1000. Kollektivet hadde egen nettside, og samboer Ingunn har akkurat snublet over innlegg fra nyhetssiden. Her er et utdrag (etter min mening tidenes nyhetssak!):

Trehjulssykkel savnet i Fedongarden

Etter helgas festligheter i cirka1000 savner den lille gutten i nabohuset en splitter ny trehjulssykkel. Noen som hadde en slitsom sykkeltur hjem fra Kroa på lørdag?

Vi understreker at det ikke er sikkert at noen av våre vorspiel-deltagere hygget seg med sykkelen, men hvis noen har opplysninger som kan føre til en oppklaring av sykkeltyveriet mottas de med takk. Fra før savner Fedonbanden et stykk rødt brannapparat (ikke ulikt det som ble brukt under Munch-ranet) , en gul dobok med blomster og et stykk byggmester Bob plastglass.


Lagt inn av Ingunn 04/10 2004, 19:08

Bilde lånt fra Voldaveiret.no.

Årstidsvill.

Så har tiden kommet, da, folkens. Vintertiden. Klokka har blitt stilt en time tilbake (huska dere det, eller møtte dere en time for tidlig opp til søndagsaktivitetene, eller kanskje jobben i dag?), vi fikk et døgn med en ekstra time (Jippi! Men hva gjorde jeg med den? Jeg sov den bort.) og kveldene blir mørkere. Og mørkere. Men, det jeg alltid liker den første tida etter vi har stilt klokka om høsten, er at morgenene blir lysere. Jeg var oppe litt før halv åtte i dag, og da var det jo allerede flott dagslys ute. Herlig. Jeg ble litt årstidsvill (nytt ord) og kjente på vårfølelsen. Akk.

Det er nok litt vel tidlig å begynne å glede seg til våren allerede, jeg ser den. Jeg føler meg alltid litt ukul på høsten og vinteren. Alle vennene mine som står på brett og ski og gleder seg over alle snøfnuggene, legger ut biler av seg selv i tøffe skidresser og snasne positurer, de er liksom de kule. Jeg, som er inne mest mulig, pakker meg inn i store skjerf og forbanner kulda, jeg er særs ukul. Jeg liker snø og kan glede meg over vinteren jeg også, det er ikke det, men vår og sommer er så mye bedre. Og du ser ikke meg i bakken med det første.