Da jeg var noen år yngre enn jeg er nå hadde jeg en favorittgruppe. Opp gjennom årene har jeg ikke hatt så mange favorittartister, -band eller -grupper, men da jeg var rundt 15 hadde jeg det. Backstreet Boys. Det finnes folk der ute som var mer fanatiske fans enn det jeg og vennene mine var, men store fans var vi absolutt. Her snakker vi tenåringsrom tapetsert med plakater, alle ukepengene gikk til å kjøpe tyske og engelske blader, om det så enn bare var et lite bilde av Heltene med stor H. Vi så på den tyske musikkanalen Viva, og ringte hverandre for å informere i et lett hysterisk stemmeleie at en av musikkvideoene var på TV. Ikke at vi trengte å se det på TV, vi hadde tatt opp alle på video. Når Viva eller Topp20 viste intervjuer eller liveopptredener satt vi klistra, samme om vi ikke skjønte mer enn tre ord av den tyske dubbinga. Et femminutters dubba intervju var nok til at vi løp hjem og forbannet foreldrene våre for at de ikke lot oss skulke den siste timen på skolen. Vi pugga bevegelser fra musikkvideoene, kunne nyanser og kommentarer fra liveopptredener, i likhet med fødselsdatoer, navn på søsken, foreldre, hunder, bestevenner, favorittfilmer, gullfisker og teddybjørner.
Det har gått lang tid siden sist jeg hørte på en BSB-cd. Men her om dagen så jeg en av musikkvideoene på TV. Viva selvsagt. Og det var ikke hvilken som helst video de viste. Det var den jeg husker som Sangen over alle Sanger, Videoen over alle Videoer. Den var populær midt oppe i den verste fantida, og alle vi jentene var vel enige om at bedre sang fantes ikke. Sangen var Quit Playing Games (With My Heart), og videoen er klassisk boyband, oppstilling i trapper, dyvåte av regn, åpne skjorter, plagede ansiktsuttrykk, kort sagt hele pakka.
Hvis jeg hadde sagt at jeg ikke fremdeles liker denne låta, så ville jeg løyet. Jeg kan ikke si at jeg synes den er dårlig, selv om det politisk korrekte i dag selvfølgelig er å peke og le av alt som lukter boyband. Det er ingen sang i verden jeg kan huske å ha hørt så mange ganger. Kanskje med unntak av noen av BSB sine andre sanger. Poenget er i hvert fall at jeg kunne sette en sang eller en cd på repeat, og det holdt meg lykkelig i flere timer. Jeg ble ikke lei. Jeg brant virkelig for denne musikken, det var stort sett alt jeg trengte. Og så et lite bilde (eller en poster i helfigur) av Nicholas Gene Carter da selvsagt.
Men hvor ble det av dette engasjementet? Kan noen fortelle meg det? Mitt favorittband gjennom flere år nå er Muse. Jeg synes musikken er fantastisk, men noen ganger er jeg ikke helt i humør til å høre på den. Jeg kan navnet på ett av bandmedlemmene, og han kunne sikkert spasert rett forbi meg på Karl Johan uten at jeg la merke til det. Jeg vet ikke når han er født, hva hunden hans het og når, hvordan og hvor gammel den var da den døde. Alt jeg vet er at jeg liker musikken. Jeg liker den dødsgodt. Muse-låter kan også få det til å krible i magen min, men ikke på samme måte som Quit Playing Games eller Get Down eller I'll Never Break your heart eller I Need You Tonight eller As Long As You Love Me eller nesten hvilken som helst sang med Nick, Howie, Brian, Kevin og A.J gjorde det. Og fremfor alt så vil ikke de sangene og de artistene jeg hører på og liker i dag noen sinne kunne bringe fram den følelsen jeg får når jeg i dag hører en sang jeg digga da jeg var 15. Den følelsen jeg fikk da jeg så Quit Playing Games på TV for et par dager siden. Hvorfor det? Jeg er ikke like engasjert.
