Tevanga i storbyen.

Èn for alle, alle for èn.

2011-11-03T21:16:00.001+01:00

Denne saken fra VG gjør meg rørt og harmdirrende sint. Aller først: Heia Louiza!
«Det er vanskelig, men la skammen ligge. Det er ikke din skyld.»

For det andre, med tanke på «Bra menn for bra damer/ Nå er det nok!»- initiativet: Flott gjort og godt sagt, men en slik kronikk burde være unødvendig. SELVFØLGELIG skal menn i Norge være med på å ta ansvar! Dette er ikke en kamp mellom kvinnene her i landet og overgriperne, det er en kamp mellom oss som samfunn og overgriperne.

Jeg håper, og velger å tro, at de aller fleste menn forstår at hver voldtekt er et ødelagt liv og mange flere berørte. Hver kvinne er noens venninne, kjæreste, søster, datter. Det nytter ikke å sette seg tilbake og skylde på politikk, eller politi. Ja, konkrete tiltak må på plass, men som samfunnsborgere kan vi ikke overlate all jobben til andre. Vi må dra lasset sammen, åpent vise våre holdninger og vår avsky, det gjelder oss alle. Det holder ikke lenger at menn sitter stille og lar være å voldta. Dèt er en selvfølge.

Dette er ikke kvinnekamp. Det er ikke likestilling eller 8. mars. Dette er våre liv, vår by og vårt land. Det lille sted, en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord, dere husker det?

Mens natten/ står blek og tyst.

Autumn leaves (kan du lese mellom linjene?).

2011-08-25T22:04:00.000+02:00

Som den gjengse nordmann er jeg ganske opptatt av været. Vi bor jo tross alt i et land hvor det alltid er greit å ha med en liten jakke om man skal være ute mer enn 30 minutter og det til tider er tvingende nødvendig å ha med paraply og gummistøvler i veska sammen med solbrillene og sandalene mens det er ballerinasko, shorts, t-skjorte og skjerf som er bekledningen for øyeblikket. Perioden vi nå er inne i er akkurat sånn. Det er helt umulig å vite hva man skal ha på seg når man går på jobben, for enten er det for varmt, kaldt eller vått når man skal hjem.

Men det jeg gleder meg til er at høsten setter inn for fullt. Da skal jeg vaske vinduene for vinteren, med musikk på full guffe og sola i øynene. Så skal jeg tilbringe ettermiddagene hjemme i en ganske ryddig leilighet mens regnet hamrer ned og mørket gjør at gatelysene glitrer i høstgule blader. Jeg skal brenne telys, drikke te, alene eller med noen på besøk, kose med lånekatten, lese bøker og høre på musikk. Dèt blir fint det.

Oslove

2011-07-26T00:30:00.000+02:00

Og selv om ingen ting er glemt, så har hjertene gjemt
et håp om at fred kan bygges opp.
For gjort er gjort. Og det kan aldri glemmes bort.
Det som er tapt; det er tapt for alle tider.
Jeg kan bare be at et under må skje
i den byen som jeg kjente som min.

Og i Oslo er underet i ferd med å skje. Fine byen. Fine landet. Fine folket.

(Tekst lånt fra "Byen jeg kjente som min", Lillebjørn Nilsens versjon av "The town I loved so well")

Uhell i spill, hell i...?

2011-05-04T18:26:00.000+02:00

Jeg er ikke noe god i spill. Faktisk er jeg skikkelig dårlig. Jeg har ingen minner om å noensinne ha vunnet i verken Ludo eller Monopol i barndommens påsker, jeg blir alltid idioten i kortspill på hyttetur og på vennekvelder vaker jeg alltid et sted mellom visepresident og boms. Etter en halv runde med Settlers lå jeg så langt bak de andre at det bare var å kaste inn håndkleet. Det eneste jeg er noenlunde god i er Trivial Pursuit, men når jeg mangler kun ett spørsmål for å få full kake havner jeg aldri på riktig kategori. Hadde det vært noen sannhet i uttrykket «Uhell i spill, hell i kjærlighet» hadde jeg i dag vært gift med barndomskjæresten og bodd i et koselig hus med to barn, Volvo og minigris. Men nei. Som jeg sa så er jeg skikkelig dårlig i spill.

For det er jo sånn at kjærligheten er et spill. Hva skal man si? Når skal man sende melding? Man må passe på å være litt kul, ikke si for mye, pass på at han ikke tror at du liker ham, for da kan han bli skremt og stikke av. Som om det ikke er nok å hanskes med sine egne følelser og lette panikkangst så skal man også spille verdens mest kompliserte spill? Et spill som har omtrent like logiske regler som Joker Nord? Vi er faktisk ikke så forskjellige fra dere menn som dere kanskje tror. Vi sliter med forpliktelsesangst og redselen for å miste oss selv i et forhold vi også. Vi er også opptatt av alenetid, tid med venninner og byturer uten kjæresten. Vi kan også bli kvalme av tanken på å måtte forholde oss til et annet menneske hver eneste dag. Vi er ikke på evig jakt etter en fyr vi kan ødelegge livet til, binde fast og holde nede.

Ofte kunne man ønske seg en bruksanvisning. Og det finnes! Problemet er bare at det finnes så fryktelig mange. Det er produsert skremmende mengder av litteratur om hvordan du kaprer Drømmemannen eller Drømmekvinnen, bøker og filmer som forteller oss at «Han er faktisk ikke interessert» hvis han ikke klart og tydelig viser det. Og vi? Joda, vi må vise det vi også, ellers mister han motet. Vær interessert, men ikke for interessert. Send melding til akkurat riktig tid og med akkurat riktig innhold. Send kule meldinger, foreslå passe upersonlige og lite intime ting å gjøre, men ikke for ofte. Og ikke FOR lite intimt - du må jo spille litt kul og kostbar uten at det skal virke som om du spiller kul og kostbar. Hold tilbake så mye du kan, men sørg for at det er i riktig stadium av bekjentskapet. Og du må ikke holde tilbake for mye. Han skal ane at du er interessert, men du må sørge for at han ikke er helt sikker. Han må ikke forstå at du liker ham, og hva enn du gjør; DU MÅ IKKE SI DET! Vi blir proppet hodet fullt av informasjon om at menn ikke forstår hint, så vi må snakke i klartekst om det er noe vi vil. Men gjør vi det så blir de redde som kaniner og løper avgårde så fort de makter. Og hele spillet må tilpasses til personen du har med å gjøre, hvor mye han kontakter deg, hvilke signaler han sender og hva han sier, ansikt til ansikt eller på sms. Det hele fortoner seg for meg som en eneste stor runde Tommyball.

Jeg syns det er teit å ikke spørre en kjekk og hyggelig mann om han vil møtes når jeg har lyst til å treffe ham. Selv om vi skrev tre meldinger dagen før. Om man trives sammen med noen så syns jeg man skal ha lov til å si det. Det er ikke dermed sagt at jeg har lyst til å flytte inn den gule kommoden min i morgen og organisere bryllup uka etter. Jeg sier ofte til vennene mine at jeg liker dem. Jeg kan til og med si til folk jeg ikke kjenner så godt at det var hyggelig å treffes eller takke for en hyggelig kveld. Jeg tror ikke min venninne får panikk og blir redd for at jeg skal forelske meg og vil gifte meg med henne selv om jeg sender en tekstmelding hvor det står «Du er fin!». Men sier du til en mann som ikke er bare en venn at du liker å være sammen med ham er altså løpet kjørt. Det er den første og største regelen i den uskrevne boka og den som for meg fortoner seg mest meningsløs. Når man liker noen må man da kunne si det. Jeg syns det er hyggelig å si det. Jeg blir glad om folk sier de liker å være sammen med meg. Men nei. Ikke gjør det.

For å kapre Mannen må du altså spille spillet riktig. Og i bakgrunnen står Tommy sammen med Tigeren og endrer reglene for hvert trekk. Bård Tufte påstår at du ville binde Jokeren og at han derfor fikk panikk og rømte når alt du egentlig ville var å ta en kaffe. «Du sa kaffe, men vi hørdde livslang forpliktælse.» «Nei, jeg mente faktisk bare kaffe.» «Åååå, der sa du det igjææn. Nu tar Jokeren med seg stoltheten din også før han stikkæær.» Oh crap.

Påskekos (?)

2011-04-25T19:06:00.000+02:00

BOKStavelig talt.

2011-04-23T11:06:00.001+02:00

Påskegjest.

2011-04-22T14:01:00.000+02:00

Full forvirring.

2011-04-14T17:49:00.000+02:00

Eller "Det er ikke jeg som misforstår..."

2011-04-07T21:37:00.001+02:00

Tegning av Kurt Halsey http://www.kurthalsey.com/

Vår!

2011-03-22T23:17:00.001+01:00

New Shoes

Paolo Nutini

Woke up cold one Tuesday,

I'm looking tired and feeling quite sick,

I felt like there was something missing in my day to day life,

So I quickly opened the wardrobe,

Pulled out some jeans and a T-Shirt that seemed clean,

Topped it off with a pair of old shoes,

That were ripped around the seams,

And I thought these shoes just don't suit me.

Hey, I put some new shoes on,

And suddenly everything is right,

I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,

It's so inviting,

Oh, short on money,

But long on time,

Slowly strolling in the sweet sunshine,

And I'm running late,

And I don't need an excuse,

'cause I'm wearing my brand new shoes.

Woke up late one Thursday,

And I'm seeing stars as I'm rubbing my eyes,

And I felt like there were two days missing,

As I focused on the time,

And I made my way to the kitchen,

But I had to stop from the shock of what I found,

A room full of all off my friends dancing round and round,

And I thought hello new shoes,

Bye bye blues.

Hey, I put some new shoes on,

And suddenly everything is right,

I said, hey, I put some new shoes on and everybody's smiling,

It's so inviting,

Oh, short on money,
But long on time,

Slowly strolling in the sweet sunshine,

And I'm running late,

And I don't need an excuse,

'cause I'm wearing my brand new shoes.

Take me wandering through these streets,

Where bright lights and angels meet,

Stone to stone they take me on,

I'm walking till the break of dawn.

Bilde lånt fra lillevinkelsko.no

Tevanga vs vinter - tredje og siste del.

2011-03-08T18:58:00.002+01:00

Det var gått flere dager. Klokelig hadde jeg holdt meg inne i leiligheten mens jeg observerte at kulda sakte ga etter for mildere og mer barmhjertige temperaturer. Faren var imidlertid ikke over. Tynne lag med is dekket fortauene, snø som smeltet i solen for så å fryse til en nesten usynlig hinne bare minutter etter at de varmende strålene hadde trukket seg vekk. Snøen var blitt tyngre og sammen med istapper og svære blokker av frossent vann var den ivrig etter å komme seg ned fra takene for å gå tilbake til naturen i flytende form nede på bakken. Jeg kjente risikoen, men jeg kunne ikke holde meg inne lenger. Jeg måtte konfrontere frykten og gå ut. Ut i solen og kanskje opp i trærne.

Jeg tittet på min trofaste venn Bergans som hang der i skapet, forventningsfull før lufteturen. Jeg strøk over den ene armen og kjente et stikk av dårlig samvittighet da jeg dyttet den til side og tok ut ullkåpa. Bergans var rett og slett for varm for denne værtypen. Jeg droppet imidlertid verken lue eller skjerf, tullet meg inn, tok på meg de vanntette støvlene og gikk ut.

Jeg stoppet med en gang jeg var kommet ut av døra til oppgangen. Jeg strakk hals og tittet forsiktig opp mot taket. Det så klart ut, ingen store istappmonstre som truet. Jeg gikk ut i bakgården og passet på å unngå de fremdeles snø- og isdekkete flekkene. Forsiktig bevegde jeg meg mot porten. Vel utenfor gikk jeg med varsomme skritt mot bussholdeplassen. Den tynne isfilmen dekket asfalten, men heldigvis stakk det grus opp over isen så det var relativt trygt og jeg unngikk de største fellene. Vel inne på bussen skulle jeg til å sette meg på min faste plass, men oppdaget til min forferdelse at den var opptatt. Dette begynte dårlig. Jeg ble tvunget til å velge et annet sete og var forholdsvis ukomfortabel hele turen.

Etter 15 minutter, fem mer enn Ruter påstår denne turen tar, var jeg fremme på Jernbanetorget. I sentrum hadde solen og Oslos innbyggere gjort sitt til at gatene var så å si isfrie. Jeg kjente hvordan jeg kunne slappe av i leggene mens jeg gikk og vandret en stund formålsløst rundt mens jeg nøt denne uvante følelsen. Omsider befant jeg meg vet Nationaltheatret og valgte å gå til høyre i stedet for å gå rett frem og mot slottet. På veien hit hadde det ikke manglet med varselsbånd og plakater som skrek ”FARE! TAKRAS!” mot meg, men her så jeg ingen. Etter de siste dagers oppstyr om temaet regnet jeg med at gårdeierne hadde tatt sitt ansvar. Jeg gikk i egne tanker da jeg hørte en buldring langt der oppe. Tiden stanset. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje. I et desperat forsøk på å unngå katastrofen prøvde jeg å kaste meg mot veggen, men det var nytteløst. Jeg kjente et hardt smell mot hodet før jeg merket en underlig metallsmak i munnen. Bakken kom mot meg og jeg traff den med et smell. Rundt meg hørte jeg skritt og roping. Med mine siste krefter løftet jeg hodet og rettet blikket fremover. Der, langt der borte, så jeg våren som sakte, sakte, jagde vinteren vekk. Så besvimte jeg.

Homewrecker!

2011-02-17T12:59:00.000+01:00

Ah, jeg visste det var noe galt med denne Erasmus Mon... jeg mener Hanna Montana.

Hanna Montana ødela familien min.

Bilde lånt fra thehollywoodgossip.com

Tevanga følger: Aaron Carter. I dag: Crazy Little Party Boy.

2011-02-03T15:51:00.000+01:00

Jepp, så kan VG Nett melde om at Aaron Carter har lagt seg inn på rehabilitering for å "få bukt med noen følelsesmessige og åndelige problemer". Jaha. Eller var det bare at popstjernelivet gjorde ham til en Crazy Little Party Boy? Uansett er det verdt å merke seg at Aaron har gitt ut fire album og .... tramtamtam!... tre samlealbum! Godt jobba, lillebror.

Les hele artikkelen om stjerna bak hits som I Want Candy, Crazy Little Party Girl og ...? (Tydeligvis mange andre hits, siden det kvalifiserer til TRE samlealbum mener jeg.) hos VG Nett.

Vårsavn.

2011-01-24T21:22:00.000+01:00

På søndag var jeg ute og gikk søndagstur, det var litt sol og ikke alt for kaldt, og jeg ble minnet på at det faktisk kommer en vår. Den er fortsatt et stykke unna, men den kommer! Nå blir dagene bare lengre, morgenene lysere og før vi vet ordet av det feier de fortauene, linerla vipper med stjerten, gåsungene titter frem på trærne, uteserveringene fylles opp og vi begynner å se ansiktene på folk vi møter, ikke bare skjerf og store luer.

Min venn Camilla minnet meg på denne sangen av Halvdan Sivertsen, noe å tenke på når dagene føles kalde og mørke, ikke bare reservert for nordlendinger:

Vårvise nordaførr.

Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom,

og natta som vet den har vunne.

Du har TV’n og tankan, dæ sjøl og et rom,

og liv som har levd og førrsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,

men du kjenn ingen ansikta i januar.

Og du lengta mot lyset fra mørket om morran,

og fra frosten som frys fast i såran.

Joda, du vet du har venna og du har det bra,

men tengan e tøngre å bær på.

Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da.

Det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut, men korhen sku du gå?

Så håpa du heller at nå’n banka på.

Jo, det vet å bit fra sæ det landet vi lev i.

Han e lang vinter’n, men ikke evig.

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar.

Det spire og gror i landet,

og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,

og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri.

Vi vet vi e hjemme, og her skal vi bli.

Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer.

Vi har sola, og snart e det sommer.

Tevanga vs Vinter - Del 2.

2011-01-15T14:01:00.001+01:00

Jeg bøyde hodet mot vinden og tok mine første, vaklende skritt på den speilblanke isen. Den truet med å ta balansen fra meg flere enn èn gang, men jeg var standhaftig og holdt meg på beina. Jeg var særdeles lite interessert i et ublidt møte med det glatte belegget. Den som har stiftet bekjentskap med isdekket underlag vet at det er hardere enn betong og enda mer ubarmhjertig mot bløte kroppsdeler så vel som bein og knokler. Vind, snø og is forente sine krefter og gikk til fullt angrep for å legge meg i bakken og det føltes som et mirakel at jeg kom meg uskadd ut på veien.

På fortauet var det fullt av issvuller, store, mektige og uberegnelige. Som Bambi på isen stolpret jeg meg bortover mens frykten spredte seg i kroppen min. Der Bergans beskyttet meg mot kulda var det ingenting som kunne forsikre meg mot å trå feil og smelle i bakken med alle de mulige skadene det kunne medføre. Jeg hørte at bussen nærmet seg og vurderte en stakket stund å forsøke å komme frem til den i tide for på den måten å bli trygt fraktet til butikken noen stopp unna, men jeg tok meg i det. Jeg skulle gå på nærbutikken om det så ble det siste jeg gjorde. Dessuten måtte jeg i så tilfelle ha løpt minst tre meter, og det var en risiko jeg ikke var villig til å ta.

Da bussen var passert sto jeg ved fotgjengerfeltet. Jeg så til venstre. Jeg så til høyre. Klart. Jeg så til venstre igjen og der, oppe i veien, så jeg en bil komme mot meg. Hundre scenarioer gikk gjennom hodet mitt. Hva om jeg hadde begynt å gå, sklidd på iskanten og falt ut i veien? Jeg kunne ha falt midt i veien, sklidd, snublet, hva som helst. Føreren kunne vært uoppmerksom og ikke oppdaget meg, kjørt rett på meg og endt livet mitt der og da. Eller han kunne mistet kontroll over bilen, sklidd og truffet meg med passasjersiden. Heldigvis var jeg blitt stående. Bilen kom nærmere. Nærmere. Nærmere. Så stoppet den. Jeg pustet ut. Jeg kunne passere.

Gangveien som førte bort til nærbutikken var saltet. Jeg strevde meg gjennom snø og vind, beskyttet av Bergans og uten fare for liv og helse. Jeg sendte en takknemlig tanke til vaktmesteren, men kunne ikke unngå å lide for skoene mine, de stakkars skoene som kom til å være fulle av saltskader innen dette marerittet av en vinter var over. Da jeg kom bort til butikken stoppet jeg. Vel var veien bort saltet, men det samme kunne ikke sies om trappene opp til inngangen. Jeg stålsatte meg. Tok tak i gelenderet og satt høyre fot på et trappetrinn. Jeg kjente etter om jeg hadde fått fotfeste. Jo da, jeg trodde det. Så tok jeg sats, sparket fra med venstre fot, strammet magemusklene og trakk meg opp det første trinnet. Jeg samlet bena i den grad det var mulig på det glatte underlaget og gjentok prosedyren. Jeg var oppe. Dørene åpnet seg og jeg trådte inn.

Fra kjekkas til tjukkas?

2011-01-14T22:26:00.001+01:00

Hva har skjedd med A.J? Fra å være en kjekk og sprek tenåringshelt har han blitt en oppblåst avdanka popstjerne? Some people just can't handle fame.

Vi ønsker deg et nytt år.

2010-12-29T21:48:00.000+01:00

Jah, så var snart 2010 over. Jeg håper alle mine venner og bekjente (og alle andre eventuelle lesere) får en fin nyttårsfeiring, og et riktig godt nytt år. Selv elsker jeg nyttårsaften, selv om jeg er enig med dem som sier det er en oppskrytt kveld som aldri blir så bra som man planlegger og forventer. Det jeg elsker er selve øyebikket klokka tolv, da det gamle året går over i det nye og et splitter nytt år står foran deg, til fri avbenyttelse, fullt av muligheter og lovnader. Da man takker venner og familie for det gamle og ønsker godt nyttår til alle man treffer på. Hvor herlig er det ikke å juble inn det nye året med raketter, smil, glede og kanskje en skvett musserende?

I år, som flere år før, feirer jeg inngangen til det nye året i varmere omgivelser. Fyrverkeriet her er ikke like spektakulært, festene ikke like ville, men stemningen er god og skadefaren mindre. Jeg elsker fyrverkeri, men som den engstelige sjelen jeg er har jeg alltid vært litt redd. Det er imidlertid bare én gang det har gått galt, og da sklei jeg på isen to minutter på tolv, og brakk ankelen (etter to øl - helt sant!), noe som resulterte i fem dager på sykehus og fem ukers sykemelding. Jeg kunne fortalt hele historien (og det gjør jeg stadig vekk til dem som vil høre, og noen som egentlig ikke vil), men jeg skal ikke det nå. Noe jeg imidlertid vil fortelle, er dette; da jeg som første pasient på legevakta 2009, stoppet i taxien utenfor, spilte de denne sangen på radioen (ABBA selvsagt):

No more champagne

And the fireworks are through

Here we are, me and you

Feeling lost and feeling blue

It's the end of the party

And the morning seems so grey

So unlike yesterday

Now's the time for us to say...

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You and I

Sometimes I see

How the brave new world arrives

And I see how it thrives

In the ashes of our lives

Oh yes, man is a fool

And he thinks he'll be okay

Dragging on (hoo-hoo), feet of clay (hoo-hoo)

Never knowing he's astray

Keeps on going anyway

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You...

And I.

Seems to me now

That the dreams we had before

Are all dead, nothing more

Than confetti on the floor

It's the end of a decade

In another ten years time

Who can say (hoo-hoo) what we'll find (hoo-hoo)

What lies waiting down the line

In the end of eighty-nine

Happy new year

May we all have a vision now and then

Of a world where every neighbour is a friend

Happy new year

May we all have our hopes, our will to try

If we don't we might as well lay down and die

You...

And I

Godt nyttår alle sammen, måtte dere holde alle bein intakte og lykken følge dere gjennom hele 2011! Dette blir et godt år!

Juleønsker.

2010-12-24T10:36:00.001+01:00

Santa Baby,

Just slip a sable under the tree
For me
Been an awful good girl
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight

Santa baby,
A 54 convertible too
Light blue
I'll wait up for you, dear
Santa baby,
So hurry down the chimney tonight

Think of all the fun I've missed
Think of all the Fella's that I haven't kissed
Next year I could be just as good
If you'll check out my Christmas list

Santa Baby,
I want a yact and really that's not
A lot
Been an angel all year
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight

Santa Honey,
one little thing i really need
The deed
To a platinum mine
Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight
Santa cutie,
Fill my stocking with a duplex
And checks
Sign your 'x' on the line
Santa cutie,
and hurry down the chimney tonight

Come and trim my Christmas tree
With some decorations bought at Tiffany's
I really do believe in you
Let´s see if you believe in me
Santa Baby,
Forgot to mention one little thing
A ring
I don't mean on the phone

Santa Baby,
So hurry down the chimney tonight
Hurry down the chimney tonight
Hurry...tonight

Kort beskjed.

2010-12-13T23:31:00.000+01:00

Aiiii, nå begynner jeg å glede meg til jul! Skikkelig klar for ferie og julekos nå!

Ending on a high note part II

2010-12-02T21:23:00.000+01:00

Så, på tirsdag var jeg altså på konsert med a-ha i Spektrum. Den var fan-fucking-tastic. Lyden var så som så, men who cares? Det var a-ha for pokker, siste sjanse EVER til å se dem (med mindre, selvsagt, de bestemmer seg for å komme tilbake. Igjen.).

Pappa spanderte både t-skjorte og program, og i programmet var det en oversikt over turneer de har vært på og album de har kommet med. Der lærte jeg at det faktisk er omtrent akkurat 20 år siden min første konsert, a-ha i Spektrum 14. januar 1991. Hvilket betyr at jeg var yngre enn jeg trodde, bare åtte var jeg da jeg tråkket mine barnesko i hovedstadens storstue for første gang. Og ikke nok med det, den konserten var den første som noensinne var i Spektrum. Huh. Så gikk det ca ti år før jeg var på konsert med a-ha igjen, Valhall i mars 2000. Og nå, altså, Spektrum igjen, desember 2010. Hva skal jeg finne på i 2020?!

Crying in The Rain. Min inngangsport til a-ha, og den første sangen jeg kunne på engelsk. Jeg må innrømme at jeg nesten felte en tåre da de spilte den nå. Ab fab, som de sier. Jeg elsker den like mye fremdeles, 20 år etter.

Cry wolf, OOooh! I 1991 kunne jeg den ikke spesielt godt (jeg hadde stort sett bare hørt på East of the sun, west of the moon-albumet. Igjen og igjen. Og igjen.), men et av mine sterkeste minner fra den konserten er at jeg inderlig skulle ønske jeg hadde hørt den flere ganger. Og nå har jeg hørt den. Mange ganger. Så nå, da den kom, var jeg forberedt. Og fan. Ooooh!

Akk, jeg kunne skrevet side opp og side ned. Fabulous.

Tevanga vs Vinter - Del 1.

2010-12-01T19:58:00.000+01:00

Gradestokken viste minus. Mange minus. Alt for mange minus. Jeg sto i stua mi og så ut av vinduet. Kulda hadde manifestert seg og lagt seg som et teppe over hele landet. Et isnende, hvitt teppe som dekket hver kvadratcentimeter av min verden. Kong Vinter hadde overfalt oss, og han var ikke noe hyggelig syn. Jeg forberedte meg mentalt. Det var på tide å gå ut av leiligheten. Det var på tide å stirre ham i hvitøyet.

I år var jeg, i motsetning til foregående år, forberedt. Tidlig i høst hadde jeg gått til innkjøp av en dunjakke. En Bergans unisex dunjakke som varmet og beskyttet både baken og indre organer. Jeg gikk mot kommoden i entreen og åpnet den. Der fant jeg frem et par ullvotter. De var kjøpt på et russisk marked min mor og jeg fant i et bortgjemt strøk i Tallinn for noen år tilbake. Hjemmestrikket, uten tvil. Jeg tok på meg skoene, varme og vanntette, så høye at de holdt bena varme til midt på leggen. Jeg stakk armene inn i jakka, puttet tomlene inn i snøbeskyttelsen, trakk en av mine 50 luer godt nedover ørene, puttet vottene godt under jakkeermet, gikk ut i oppgangen og låste døra.

Kulda gikk til angrep med en gang jeg kom ut av oppgangen. Den rev og slet i meg, bet meg i kinnene og gjorde sitt beste for å komme inntil eventuelle ubeskyttede deler av kroppen min. Dunjakka smøg seg rundt meg, var et varmt og deilig beskyttende, ugjennomtrengelig lag mellom meg og den ubarmhjertige Kong Vinter. Den var som en dyne, en trygg og god dyne som holdt meg unna alle farer som måtte lure i vinterværet.

Jeg forsikret meg om at glidelåsen var trukket helt opp i halsen. Så begynte jeg å gå.

Throwing it all away.

2010-11-24T17:49:00.001+01:00

Det var jo uunngåelig, jeg vet det. Det skjer med alle mennesker. Det har vært annonsert lenge, men nå er det altså i gang. Mamma og pappa skal pusse opp barnerommet mitt. Rommet jeg har vokst opp på, som i årene jeg levde studentlivet på hybler og i kollektiv ble brukt som oppbevaring for alt fra skolebøker til brev, notater og klær. Rommet hvor alt jeg ikke har brukt på en lang stund finnes. Rommet som de siste ti år hyppig har blitt omtalt i setninger som "Jeg vet ikke helt hvor det er, men det er helt sikkert hjemme hos mamma og pappa." Nå er det altså over. Og ikke bare skal de forandre min barndoms hule, det verste er alt jeg må kaste! Kastekastekastekaste! Jeg hater å kaste!

Jeg har gått gjennom haugevis av ting fra barndom, ungdom og studietid, tatt vare på endel (ikke vet jeg hvordan jeg skal få plass til alt, godt jeg har en ekstra kjellerbod) og kastet masse. Selvsagt har jeg ikke brukt for noe av det jeg har kasta (og ærlig talt ikke mesteparten av det jeg har tatt vare på heller), men det er ikke det det dreier seg om. Jeg har lest gjennom gamle skolestiler, funnet gamle leker, klær, nips og rusk og rask som jeg hadde glemt, men som jeg husker med en gang jeg ser det igjen. Og det er der essensen i min motstand mot å kaste ligger. For når jeg har funnet disse tingene har de bragt tilbake minner. Minner fra en bestemt hendelse, minner fra en periode i livet mitt eller bare minner om en følelse fra en tid for lenge siden. Jeg har kommet på ting jeg hadde glemt gjennom å finne en ting jeg hadde glemt. Jeg kommer til å glemme det igjen. Men tingen som bragte minnet tilbake er borte. Kastet. Altså kommer jeg aldri til å komme på dette minnet igjen. Ved å kaste tingen kaster jeg også minnet. Sånn føler jeg det. Geddit? Jeg hater å kaste.

Jeg syns det er vondt å kaste plakater for hundrevis, kanskje tusenvis, av kroner. Og alle minnene!

Kasper, derimot, bryr seg overhodet ikke.

P.S! Og ikke minst vet jeg at om en uke eller to kommer jeg til å trenge minst én av de tingene jeg har kastet, som jeg ikke har brukt på 15 år.

Cirka1000.

2010-11-17T13:28:00.002+01:00

Som student i Volda bodde jeg i nesten tre år i verdens beste kollektiv, Cirka1000. Kollektivet hadde egen nettside, og samboer Ingunn har akkurat snublet over innlegg fra nyhetssiden. Her er et utdrag (etter min mening tidenes nyhetssak!):

Trehjulssykkel savnet i Fedongarden

Etter helgas festligheter i cirka1000 savner den lille gutten i nabohuset en splitter ny trehjulssykkel. Noen som hadde en slitsom sykkeltur hjem fra Kroa på lørdag?

Vi understreker at det ikke er sikkert at noen av våre vorspiel-deltagere hygget seg med sykkelen, men hvis noen har opplysninger som kan føre til en oppklaring av sykkeltyveriet mottas de med takk. Fra før savner Fedonbanden et stykk rødt brannapparat (ikke ulikt det som ble brukt under Munch-ranet) , en gul dobok med blomster og et stykk byggmester Bob plastglass.

Lagt inn av Ingunn 04/10 2004, 19:08

Bilde lånt fra Voldaveiret.no.

Årstidsvill.

2010-11-01T21:41:00.000+01:00

Så har tiden kommet, da, folkens. Vintertiden. Klokka har blitt stilt en time tilbake (huska dere det, eller møtte dere en time for tidlig opp til søndagsaktivitetene, eller kanskje jobben i dag?), vi fikk et døgn med en ekstra time (Jippi! Men hva gjorde jeg med den? Jeg sov den bort.) og kveldene blir mørkere. Og mørkere. Men, det jeg alltid liker den første tida etter vi har stilt klokka om høsten, er at morgenene blir lysere. Jeg var oppe litt før halv åtte i dag, og da var det jo allerede flott dagslys ute. Herlig. Jeg ble litt årstidsvill (nytt ord) og kjente på vårfølelsen. Akk.

Det er nok litt vel tidlig å begynne å glede seg til våren allerede, jeg ser den. Jeg føler meg alltid litt ukul på høsten og vinteren. Alle vennene mine som står på brett og ski og gleder seg over alle snøfnuggene, legger ut biler av seg selv i tøffe skidresser og snasne positurer, de er liksom de kule. Jeg, som er inne mest mulig, pakker meg inn i store skjerf og forbanner kulda, jeg er særs ukul. Jeg liker snø og kan glede meg over vinteren jeg også, det er ikke det, men vår og sommer er så mye bedre. Og du ser ikke meg i bakken med det første.

Ending on a high note.

2010-10-27T19:49:00.000+02:00

En gang tidlig på nittitallet var jeg på min første konsert. Jeg var et sted mellom åtte og ti år, og stor fan av a-ha. Pappa tok en lykkelig liten frøken med seg i Oslo Spektrum for å oppleve de store heltene. Vi hadde plasser laaangt bak, men hadde med kikkert og frøkna var meget fornøyd. Nå, 20 år senere, holder jo a-ha sine avskjedskonserter, men dessverre var vi for sent ute til å skaffe billetter. Jeg så for meg en aktiv høst på Finn med søk etter billetter og googling av selgere. Men, hva skal man vel med Finn når man har en superpappa og det legges ut en ekstrakonsert? Wohoo! På middag hos parents igår spurte han nonchalant om jeg hadde planer 30. november. Jeg svarte, som sant var, at jeg ikke kom på noe. Fint, sa han, for da skal vi på konsert. Med a-ha! I Spektrum! Jeg begynte min konsertkarriere i Spektrum med a-ha, og nå er jeg med på slutten av deres karriere i Spektrum. Med pappa.

Si vakre ord, Jan Erik.

2010-10-22T23:56:00.000+02:00

Jeg skulle skrevet vakre ord om kjærlighet. Jeg skulle skrevet vakre ord om sorg. Jeg skulle skrevet vakre ord om det som berørte meg. Jeg skulle skrevet vakre ord som berørte. Jeg skulle skrevet om mandeltre i mai, om sensommerregn, men det har Jan Erik allerede gjort. Og nå er det oktober. Men en dag skal jeg skrive vakre ord. Ord om kjærlighet. Ord om sorg. Ord som rører. Berører. Sensommerregn. En dag.

Tevanga følger: Aaron Carter.

2010-10-17T15:04:00.000+02:00

Jeg tittet gjennom noen gamle blogginnlegg, og fant der et innlegg om Aaron Carter, Nick Carters lillebror for de uinvidde. I 2006 så han slik ut og jeg ble overrasket over hvilken kjekk, ung mann han hadde vokst opp til å bli. Så gikk det noen år, og Aaron ble igjen bragt inn i min bevissthet (går det an å si det sånn?) da min venn Co gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen. Jeg vet ikke om jeg trenger kommentere dette ytterligere.

På dettet Youtubeklippet er han noe mer kortklippet, men fremdeles ung, søt og uskyldig. Hva skjedde?

Fornyet tro på menneskeheten.

2010-10-13T22:35:00.000+02:00

Etter skandalen med gravlystyveriet forrige uke har jeg begynt å tvile på det gode i mennesket (neida, ikke så dramatisk, men det er jo ikke fritt for at man begynner å lure på folk). MEN, uansett hvor skeptisk jeg var så var dette altså dagen for å kaste seg uti det og stole på et menneske jeg aldri har møtt.

Vinteren er jo på full fart inn over landet og frøken Tevanga så seg nødt til å kjøpe ved etter at nesten all veden jeg arva etter mormor endelig er brukt opp.

Så jeg ringte telefonnummeret fra lappen som hang i oppgangen min i fjor og snakket med en veldig hyggelig mann som het Kjell. Kjell skulle komme onsdag, altså i dag, mellom åtte og ni. Jeg hadde ikke undervisning før elleve, men sto opp før åtte så jeg skulle være våken til Kjell kom. Vel. Det varte og det rakk. Jeg spiste frokost. Jeg drakk kaffe. Jeg ventet. Ti på halv ti ringte Kjell. Han sto i kø på Skedsmokorset og kom ikke til å rekke frem til meg i tide. Så han foreslo at jeg kunne legge pengene, 700 kr, i en konvolutt og la døra til kjellerboden stå åpen så skulle han bære ned veden når han kom frem. Jeg tvilte ikke veldig, og det var jo heller ikke store summer, men allikevel var jeg jo litt spent da jeg kom hjem. Ville boden være tom og pengene vekk? Eller ville den være full av deilig ved som kan varme meg gjennom vinteren? Få med deg den spennende fortsettelsen, neste uke på Tevanga i storbyen.

Neida. Dere skal selvsagt slippe å pines. Jeg kom hjem, gikk rett i kjelleren (bokstavelig, ikke billedlig talt) og der sto ti sekker med ved pent og sirlig stablet oppetter veggen i boden. Jeg digger Kjell. Og er glad for at jeg fremdeles kan tro på at de aller fleste mennesker er ærlige, gode og fine.

Så glad ble jeg da!

How low can you go?

2010-10-11T15:23:00.000+02:00

Min kjære mormor døde for ca tre år siden, og i anledning høsten dro mamma og jeg på søndag opp den lange veien til Grefsen for å stelle litt på graven. Vi reiste avgårde med freidig mot, en erika, spade og lighter. Lys tok vi ikke med, for vi har en liten lykt på steinen, som mamma visste hun hadde satt igjen et utent lys i tidligere i sommer. Men hva er det som møter oss når vi kommer opp? En lykt med åpent lokk, uten lys! Noen har altså STJÅLET lyset som sto i lykta! Dette har skjedd en gang før, men da var mamma ikke helt sikker på om hun kanskje ikke hadde satt igjen noe lys. Denne gang er hun altså bombesikker, og det lokket som sto oppe er for tungt til å ha blåst opp. Hvilket betyr at noen har stjålet gravlyset vårt og latt lokket stå oppe så det kunne regne ned i lykta. Det var heller ikke det eneste som var borte, vasen som sto ved siden av støtta var også søkk vekk. Jeg fatter virkelig ikke hvordan folk kan være så frekke som å gå i lyktene til folk og STJELE GRAVLYS! Det vitner om en så grunnleggende mangel på respekt at jeg blir helt kvalm. Det er jo heller ikke spesielt respektfullt å komme på graven til din far/mor/bestefar/mormor/e.l. med et gravlys du har stjålet??!

I og med at blomsten som sto plantet der oppe var så fin og fjong og til og med kom med nye knopper ville det være synd å rive den opp for å plante erikaen, så da måtte mams og jeg reise hjem igjen med uforrettet sak. Men neste gang setter vi ikke igjen noe utent lys i lykta.

Warfighting Web.

2010-10-07T23:56:00.001+02:00

Jeg håper Internett kommer til Oslo for personlig å motta prisen.

Hverdagen er bare skole.

2010-09-30T21:19:00.000+02:00

Ahhh, that warm, fuzzy høstferie feeling. For første gang på maaange år kan jeg si at jeg gleder meg til høstferien! Som (vikar)lærer har jeg altså privilegiet av å ha høstferie. Selvsagt betyr det egentlig for meg bare en uke uten jobb og altså uten inntekt, men samtidig også uten dårlig samvittighet over ikke å jobbe. MEN, det eneste denne ferieuka igrunn gir meg er mer tid til å jobbe med det jeg egentlig driver med for tiden, nemlig registudiene. Ble i dag minnet på av en kollega (han er skikkelig lærer altså, ikke sånn papplærer som meg) at jeg faktisk har tre skoler å forholde meg til for tiden. Skole som jobb, skole som studier og skole som hobby. Dæven. Sto det "Jeg hater skolen!!" på bøkene mine for 15 år siden? Isåfall har jeg driti meg skikkelig ut.

Hvor er jeg?

Jeg og meg.

2010-09-23T23:21:00.000+02:00

Så, folkens, tiden flyr, huh? Jeg er godt inne i første semester med regi, og kjenner at panikken er i ferd med å bre seg. Eksamen til våren blir et skikkelig one-woman-show, med frk. Tevanga som både produsent og regissør (og whatnot annet det skulle være behov for). Utover det forsøker jeg å livnære meg som vikar på min gamle barneskole, noe som både er veldig variert og hyggelig.

Kasper har reist hjem igjen og leiligheten føles ganske tom. Ingen pus som vil ligge i armkroken eller snorke høyt i stolen sin (ja, snakker fremdeles om katten). Men det er greit å slippe den dårlige samvittigheten over å være borte hele dagen og mye av kvelden.

Høsten har gjort sitt inntog, med regn og blåst og alt annet ræl den fører med seg. På den positive siden er leiligheten min aller best om høsten og vinteren, når man har mer behov for en peis enn en balkong og det er digg å være inne og se lysene fra byen og danskebåten fra stuevinduet om kvelden. Igår hadde jeg ei venninne på besøk, og vi innviet peisesesongen med gryterett, rødvin og knitrende flammer. Apropos, hvis noen har tips om billig ved (som kjøres ut) så gi meg en lyd!

For å gjøre opp for at dette blogginnlegget handlet om meg meg og atter meg, så vil jeg gjerne dele et fint bilde og budskap med dere. Skjorta kan kjøpes på 80stees.com , men pass på tollen om du handler her, den kan fort bli dyrere enn t-skjorta (jeg snakker av erfaring). Men det er sykt mye snadder her. Så, for å runde av;

Onsdagskatt.

2010-09-01T19:42:00.000+02:00

Mye spennende å se på.

Etter en stund var det mer interessant å ta en hvil.

Søndagskatt.

2010-08-29T19:33:00.000+02:00

Digg dag.

2010-08-19T18:27:00.000+02:00

Okei, litt treig med å legge ut bildet, men kan en søndag bli bedre?

Ord jeg liker.

2010-08-16T22:19:00.000+02:00

Rimfrost.
Stjernehimmel.
Smaragd.
Morgenåpner.
Kattepus.
Sensommerregn.
Bestefarsklokke.
Indigo.
Kamin.
Isenkram.
Oppvaskmaskin. (Okei, dette er mer en ting jeg liker enn enn et ord. Men gud så glad jeg er i oppvaskmaskinen min.)

Roskilde, baby.

2010-07-07T13:23:00.000+02:00

Da var det sommer igjen, rart som tida flyr gitt. Etter en pause på fire år var jeg i år tilbake på Dyrskuepladsen i Roskilde, bedre kjent som Roskildefestivalen. Og for en festival det ble! Masse fantastiske mennesker, (litt mye) godt drikke og fantastiske konserter. Jeg siterer Ingunn; Roskilde er det beste i verden. Været hele uka var knallbra, støvet lå tykt over området og vakre unge mennesker, tyske, norske, danske, svenske gikk rundt og svetta. Kan det bli bedre? Jeg tror ikke det. Det må i tilfelle være dusjen da jeg kom hjem.

Muse var jo selvsagt høydepunktet, men jeg kan også i aller høyeste grad trekke fram Prince og Them Crooked Vultures som geniale konsertopplevelser. I tillegg til masse annet selvfølgelig. Jeg har også en innrømmelse å komme med. Jeg har nemlig vært veldig skeptisk til John Olav Nilsen og Gjengen, men etter en konsert med dem har jeg endret mening. Jeg er offisielt omvendt.

I campen var det også to bloggere, nemlig Ida og Sofie og jeg kjente det rykket i skrivemuskelen.

Forøvrig, i disse ferietider kan det være lurt å skaffe seg en alarm. Da kan denne varianten være noe å vurdere.

Sommerblogg.

2009-07-02T13:20:00.004+02:00

Jeg har sagt tidligere at jeg er litt redd for å bli en intimtyrann, dette er noe av grunnen til at jeg nesten har lagt ned bloggen. Jeg oppdaterer på Facebook, litt på Twitter, og så skal jeg liksom ha en blogg i tillegg? Let's face it, livet mitt er ikke all that exciting. Men når det er sagt, så er jo bloggen et helt annen type medium. Jeg leste gjennom tidligere poster her om dagen, og det er jo ikke så mange poster av typen "Helg!", "Rik på skattepenger", "Mandag", "Fest i kveld", "Mista mobilen på byen igår, send meg nr", som det ellers kryr av på Face. Jeg prøver å holde meg unna sånne oppdateringer der, og skal prøve å holde meg unna her også. Men jeg savner å skrive, og jeg hadde minst èn leser (hei Co!). Denne leseren (hei Co!) har til og med etterlyst bloggoppdateringer. Så her er den, kanskje den første av mange. Kanskje ikke. Men jeg poster linken på Face. Ikke Twitter tror jeg. Jeg er ikke helt komfortabel med Twitter. Det har nok ikke med alder å gjøre. Jeg har blitt spurt om leg hver gang jeg har kjøpt øl de siste månedene. Jeg måtte til og med løfte på solbrillene her om dagen. Hyggelig å se ung ut altså, men ser jeg virkelig ut som jeg er født i NITTITO?

Nå har jeg jo allerede postet denne på Face, så de av dere som leser dette har kanskje sett den før, men den er for bra til ikke å deles. Det har liksom skjedd noe med rocken de siste tiårene.

Blog revival?

2009-04-17T14:14:00.002+02:00

Nå er det jo sånn at det har dukket opp så fryktelig mange kanaler for deling av egne tanker og meninger at det nesten virker litt som intimtyrrani å holde liv i en blogg på toppen av alt det andre. Hvor mange steder er det interessant å lese om hva jeg tenker liksom? Samtidig brukes nettstedene og nettsamfunnene på forskjellige måter. Denne bloggen er fremdeles i live, om enn bare såvidt.

New York, New York

2008-05-27T08:59:00.001+02:00

Vel, så er man på turens siste etappe, i New York. Kom hit for noen timer siden og i.o.m. at vi bor ca 50 meter fra Times Square så gikk vi og glana litt og spiste litt mat før vi trakk oss tilbake på hotellrommene for å sove. Jeg likte San Fransisco, men jeg tror nesten jeg elsker New York allerede. Gleder meg til å stå opp. Og det er en setning du ikke hører ofte fra meg.

I left my heart in San Fransisco

2008-05-26T10:35:00.002+02:00

I dag var siste dag i San Fransisco. Her er det fremdeles søndag kveld/natt og jeg skal straks sove. I dag har vi kjørt trikk til downtown, titta litt, tatt trikk hjem igjen til Fisherman's wharf og så tatt en tur over Golden Gate Bridge. Så var det drinks og middag, og nå er det straks natta. Drar til New York imorra tidlig. Jeg er sliten, men har størstedelen av shoppinga foran meg ;o)

BTW; jeg elsker San Fransisco.

Gratulerer Maria

2008-05-25T10:57:00.002+02:00

Her i Unaiten har vi mottatt info om Norges 5. plass i Grampri, og hørt at Sverige havna langt ned, noe som alltid koser oss, hehe.

Vi er fremdeles i San Fransisco, idag har vi vært på Alcatraz, noe som var både interessant og spennende. I tillegg har vi besøkt hippiebydelen og kosa oss med det. Ellers er det ikke mye nytt, vi har spist god mat og drukket god drikke og skal kjøre trikk imorra. Jeg har aldri vært så turist som på denne turen, og jeg elsker det :oD

I left my heart in San Fransisco

2008-05-24T11:26:00.002+02:00

Vel, jeg har reist i USA i to uker allerede, og opplevd max på den tiden, men har ikke falt meg inn å oppdatere bloggen. Men her kommer litt for de som lurer:

Nå er jeg i San Fransisco. Vi kom i dag og skal faktisk være et par dager, det er foreløpig det lengste oppholdet på turen. I går kjørte vi fra L.A til Monterey på Highway 1, som er naturskjønn og nydelig. L.A. var forresten herlig, vi bodde i Santa Monica, rett ved piren. Vi var innom Hollywood, på Walk of fame, hvor jeg tok bilde med en fyr som spilte Jack Sparrow og var så lik Johnny Depp at jeg fremdeles ikke har kommet meg. Før det var vi i Las Vegas, som var kjempevarmt (rekord), men helt spektakulært. Vi var i zoo på Mirage og så delfiner, hvite tigere, hvite løver, leopard, svart panter og alpakkaer. Så så vi verden største vannshow på Bellagio, før pappa og jeg tok berg-og-dalbane på New York, New York. Sinnsykt fett. Imorra skal vi på Alcatraz, og jeg kan ikke si jeg gruer meg akkurat.

Er det vinter enda?

2008-01-21T21:52:00.000+01:00

Når, spør jeg, NÅR kommer våren?

This Year

2007-11-15T21:49:00.000+01:00

Here comes wintertime
Like a long and dark night
Man, I feel so unprepared this time
No stored heat, just the smell of deceit and defeat
Rolled into one and then put on repeat
I really need to get a hold of myself
If I'm to get back on my feet

Cause this year I got my heart broken
My fears awoken
My beliefs shaken
And my dignity taken
But am I wrong to assume that the world is absurd
When religion comes first and knowledge comes third
And there's a fast river
That's a slow killer
And cause for bonuses at Phizer
But advice that she won't get her pills if we don't pay her bills
And it's a sad story but greed is our top skill

So far so good
Except for a vague feeling that I should not expect calls
Family dinners, long vacations or pictures on bedroom walls
These are things I really don't need at all
I just hope she's a

Heartbreaker
A soulshaker
And a lovemaker
Or a damn good faker
Cause I really don't care about these little things
That make a household work
Or make her things ring

And it's a long story with no glory
Just mistaken for an undertaking that doesn't need replicating
Oh, these are things I really don't need at all

I got my heart broken
My fears awoken
My beliefs shaken
And my dignity taken
But am I wrong to assume that the world is absurd
When religion comes first and knowledge comes third
And there's a fast river
That's a slow killer
And cause for bonuses at Phizer
But advice that she won't get her pills if we don't pay her bills
And it's a sad story but greed is our top skill

Thomas Dybdahl

Se Octi åpne en flaske på mindre enn to og et halvt minutt.

2007-05-06T22:58:00.000+02:00

Hah. Det kan jeg og.

I'm leaving

2007-03-31T13:52:00.000+02:00

-so where you gonna go?
-Not to Barcelona, but KRETA! Feel the sun glow!

Nå gleder jeg meg stort. Slappe av, kanskje bade litt, sole meg og spise god gresk mat. Det BLIR så bra, det.

Tre timer til avreise, and counting.

God påske!

Dette gleder jeg meg til:

2007-03-26T12:24:00.000+02:00

På oppfordring fra Øystein, her kommer en liten liste over ting jeg gleder meg til:

-Våren.
Nå kan det argumenteres at våren allerede er her, men til det sier jeg bare at jeg gleder meg til den kommer enda mer. Og jeg gleder meg over at den kommer.

-Påskeferie på Kreta.
Våren på Kreta er herlig. Da er det grønt og fint og frodig over alt, sola er deilig og varmere enn her og feiende flott. Når jeg kommer til Kreta gleder jeg meg til
-Å bade
- Å sole meg
-Krydderlukt
-Deilige lunsjer og lange frokoster
-Å sitte på verandaen om kvelden
-Pizza på Giovanni's
-Påskeegg

- Sommeren.
Tenk, det er spådd en knallsommer.

- Neste utepils og alle utepilsene i sommer.

-Å grille.
Sommerkoteletter og pølser og mais og fisk og grønnsaker i folie og alt sammen med potetsalat til.

- Å drikke øl eller kaffe og kanskje spille spill eller bare skravle med venner eller være alene og lese en bok i parken.

-Å sitte på Evita på Grønland og drikke iskaffe og se på mennesker eller lese en bok eller et blad.

-Å spise middag på Ali Baba.

- Jordbær.

-Å kjenne at jeg er litt rød og varm i kinnene etter å ha sittet ute på kafè i sola i noen timer.

- Og akkurat nå gleder jeg meg til jeg er ferdig på jobb sånn at jeg kan gå ut i det fine været med solbrillene mine.

Jeg ser at det er mye inntak av væske i det jeg gleder meg til. Jeg liker å være ute og drikke, særlig øl eller kaffe. Det er en grunn til at det går mye penger om sommeren...
Jeg må innrømme at jeg fikk litt prestasjonsangst da jeg skulle skrive denne lista. Det er sikkert masse mer jeg gleder meg til, men så ble det liksom en liste over hva jeg gleder meg til når sommeren kommer. Men det er jo det jeg gleder meg mest til i hele verden. Vår og sommer.

2007-03-20T15:00:00.000+01:00

Slipp fangene fri, det er VÅR!

På linje med Chuckie.

2007-03-19T08:26:00.000+01:00

Bildet som ligger på denne artikkelen fra dagbladet.no er et av de skumleste bildene jeg har sett. Jeg får seriøst en fysisk reaksjon når jeg ser det. Jenta med rosa hårbøyle, sukkertøyhalsbånd og Hitler-hilsen setter innvollene mine i bevegelse.

Se også bildeserie på aftenposten.no for flere skremmende, om ikke fullt så jævlige, bilder.

Våååår tralala våååår tralala vååår tralala VÅR!

2007-03-15T08:41:00.000+01:00

Det tok altså en ukes tid, så var (nesten) all snøen borte. Selv om det ikke har vært noen dager som egner seg til utepils siden kvinnedagen. så har jeg stor og god tro på at det ikke er lenge til vi kan sitte i sola og nyte denne deilige drikken hver dag om vi har lyst. Forhåpentligvis blir det vær til dette imorra, for da har min gode venn og kollega Ida og jeg planlagt å ta årets første utepils.

Årets første utepils er noe helt spesielt. De(n) er som reger forholdsvis kald(e) - og da mener jeg både på kroppen og i glasset - men man klager jo ikke av den grunn. For lykken er å sitte ute og drikke øl.

Jeg har forresten aldri påstått at jeg er vanskelig å glede.

2007-03-08T11:51:00.000+01:00

GRATULERER MED DAGEN, JENTER!

VI SEES PÅ YOUNGSTORGET!

Svensken, dansken og nordmannen...

2007-03-06T17:23:00.000+01:00

Jeg tror så godt som alle norske jenter har en svakhet for svenske gutter. I mange år var jeg intet unntak. Hvorfor det ble sånn vet jeg ikke, men for et par år siden skiftet jeg mening. Jeg bytta til dansker. Jeg synes dansk er det mest sexy språket i Skandinavia. Dansker er varme, avslappede og hyggelige mennesker.

På fredag var jeg på fest, og hva annet møtte jeg der, enn en interessant og kjekk fyr. Jeg husker ikke sist jeg møtte noen som hadde begge disse egenskapene. Virkelig. Jeg kan ikke huske det. Men det gjorde jeg altså her. På toppen av det hele - hald deg fast - han var dansk. Det ble mange ting på en gang. Kjekk, morsom, interessant, dansk og flørtende. Reklamen for Kinderegg sier at det er mulig å få tre ting på en gang. Det kan være, men tydeligvis går grensen der. For min kjekke, danske venn hadde selvsagt kjæreste. Men dog. Her har jeg møtt hauger av norske gutter, uten å finne noen interessante på lange tider. Så blir jeg sjarmert av den første dansken jeg snakker med. Det er ganske tydelig hva jeg må gjøre. København, here I come!

Dagen som ikke virket.

2007-02-28T14:15:00.000+01:00

Det var en dag i slutten av februar en gang på 2000-tallet. Frøken Pjusk var på jobben, men ville ikke være der. Hun ville ikke være hjemme heller. Ikke ville hun være ute og leke i snøen og ikke ville hun drikke kaffe i sommersola på utekafè. Hun ville ikke lese bok og ikke se på tv, ikke høre på musikk og ikke surfe på nettet. Hun ville ikke møte mennesker og ikke snakke i telefonen. Hun ville ikke sove, men ville ikke være våken heller. Hun var ikke syk, men følte seg ikke frisk. Det eneste som pleide å hjelpe mot tungsinn var å gå, med musikk på øret. Gå og gå og gå og høre på musikk. Men det ville hun ikke. Uansett hva hun prøvde å friste tankene med så ville hun det ikke.

Men frøken Pjusk visste hva som var galt. Det var dagen som ikke virket.

Så barnslig er jeg at jeg syns det er stas.

2007-02-23T17:56:00.000+01:00

Litt morsomt er det jo at Zoe, som skriver bloggen My boyfriend is a Twat, som forøvrig har blitt kåret til beste europeiske blogg 2005 og 2006, har nevnt meg i bloggen sin, og har til og med linket til meg (tror ikke den permalinken funka helt, men det er 9. februar hvertfall, hehe). Av den enkle grunn at jeg var den første personen hun kunne se som hadde vært innom etter hun nådde en million besøkende. Nå er vel de fleste som leser bloggen hennes engelskspråklige, men vi digger jo oss selv nok til å syns det er kult at en person du liker linker til deg i et innlegg. Og bloggen anbefales, den er veldig morsom!

Til den det måtte angå.

2007-02-21T08:05:00.000+01:00

Jeg vil med dette uttrykke min misnøye med været. 13 minus, med vind som gir ca 25 følte kuldegrader, og en snø-yr-lignende nedbør som pisker i ansiktet når jeg går er rett og slett ikke min forestilling av moro. Anse dette som en formell klage. Jeg er fristet til å rope et høyt og rungende JA TIL GLOBAL OPPVARMING! Jeg gjør det ikke, men det frister.

The times are a-changing.

2007-02-18T19:51:00.000+01:00

Jeg var på min første fotballkamp da jeg var ganske liten, mens Vålerenga ennå hadde hjemmebane på Bislet og fly fremdeles landet på Fornebu. Jeg tilbragte hele kampen med hodet bakoverlent ivrig opptatt med å telle fly. Ikke så interessert i det som foregikk på banen med andre ord. Laget har det aldri vært noen tvil om, som seksåring begynte jeg å grine fordi en venn av farfar sa at Vålerenga var dritt, men akkurat selve sporten engasjerte meg ikke spesielt. Etter å ha vært passivt medlem i Klanen i mange år oppdaget jeg for et par år siden gleden ved å gå på kamp. Jeg kjøpte mitt første sesongkort ifjor og fikk med meg alle hjemmekampene så nær som to hvor jeg var utenlands. Nytt kort er selvfølgelig i boks, og i dag gjorde jeg en stor oppdagelse: Jeg gleder meg til fotballsesongen begynner. Huh. Tenk det.

2007-02-16T15:02:00.001+01:00

Den er jaggu ikke over enda.

2007-02-16T12:22:00.000+01:00

Det var da som søren hvor lang denne dagen skulle være da.

Thank you, Dagbladet

2007-02-14T17:55:00.000+01:00

I dag presenterer dagbladet.no en artikkel som forteller deg om hvordan du skal overleve Valentinerdagen som singel. Når jeg som singel sier at jeg synes denne dagen er noe teit, kommersielt, importert tull og at jeg ikke ser poenget med å adoptere utenlandske skikker som ikke har noen tradisjon her i landet, så blir jeg vel automatisk stemplet som kjip og bitter. Men jeg mener det likevel. Jeg trenger ikke å demonstrere med å ha det ekstra hyggelig med ei venninne, spise en bøtte med sjokoladeis eller sende blomster til meg selv. For meg er det en helt vanlig dag og jeg har tenkt å tilbringe den på sofaen med en helt normal dose TV og en bok. Akkurat som jeg ville gjort om datoen i dag var 15. februar eller 14 januar. Jeg vil allikevel rette en takk til dagbladet.no for at de publiserte denne artikkelen. Den fikk meg virkelig til å innse at jeg ikke bryr meg om denne dagen. Jeg følte ikke for å følge noen av rådene og fikk bevist for meg selv at jeg verken er kjip, bitter eller desperat (selv om jeg ikke hadde hatt noe imot en kjæreste snart). Men jeg forbeholder meg fremdeles retten til å synes valentinsdagfeiring i Norge er noe tull.

Men jeg har jo blitt påvirka og skrevet et helt blogginnlegg om det. Jeg vet.

I don't like mondays.

2007-02-12T14:25:00.000+01:00

Virkelig. Mandag er ikke min favorittdag her i verden. Jeg skulle gjerne hatt en dag til etter søndag og kommet meg igjen etter helga. Lørdagen var rolig og om ikke helt hvis så i hvert fall bare såvidt lysegrå, men det ble seint uansett. Den dagen kom nemlig særdeles seint igang. Etter fredagens eskapader på Garage var formen noe redusert må jeg innrømme. Men det var veldig gøy! Alle dere som ikke var der gikk glipp av noe. For tenk. Konserten var jo knæll og festen var knæll. Men folk som spanderer øl etter at jeg egentlig har innsett at det holder, de har jeg ikke så mye til overs for. Iallfall ikke dagen etterpå.

Thank God It's Friday!

2007-02-09T13:54:00.000+01:00

Og denne helga blir det partai all weekend long. Idag er det konsert på Garage. Sjekk ut Sassy Kraimspris myspace eller titt innom henne på Urørt og ta deg så en tur på konsert. I tillegg til Sassy spiller også bandene Looker og Esther fra hhv. USA og Sverige. Sassy spiller først og går på scenen halv ti så kom i tide!

Tevanga kommer. Kommer du?

2007-02-07T16:49:00.000+01:00

En helg with a twist.

2007-02-04T18:46:00.000+01:00

I'll try anything once. Nå har jeg prøvd Kamikaze, og da slipper jeg det flere ganger. Ikke bare Kamikaze, men VIP-loungen på Kamikaze. Jeezez. Jenter med mer sminke enn klær og mer pupper enn kropp ellers. And the guys who like it. Steike. Ikke min greie, men det var jo moro å ha prøvd det. 68 kroner for en flaskeøl, kø foran speilet på doen og hylende jenter som prater om hvor mye champagne de har sølt over fingrene sine. Da de begynte å spille techno gikk vi. På homsebar. Så har jeg prøvd det og. Frustrerende å være på et sted med så mange pene menn (det var visst ladies night på et annet homsested så det var omtrent bare menn der) i ett rom og så er de så uoppnåelige. Men jeg følte meg mer komfortabel der enn med glamourmodellene på Kamikaze. Men at det var moro å ha opplevd begge steder, det er det ingen tvil om.

Vinter og sne og sol ute, sol inne?

2007-01-30T13:26:00.000+01:00

Det er ikke sol ute idag altså, det er ikke det. Men det har vært ganske fint vær de siste dagene, og det er ikke så ille nå heller. Men jeg sitter inne på kontoret, uten mulighet til å gå ut uten å gjøre et prosjekt av det, og her kommer jeg til å bli værende nesten til dagen er over. Det er så trist at de dagene jeg gjerne skulle vært ute og nytt dagen så er jeg stuck på jobben. Innen jeg kommer til det punktet i rutinene hvor jeg kan ta meg en luftetur så er det allerede mørkt. Og de dagene jeg har fri, i helga altså, så er jeg så desperat etter søvn at jeg sover bort hele dagen. Hvis ikke så er det dårlig vær. You bet.

Wow.

2007-01-29T19:06:00.000+01:00

Jeg er så glad for at dagbladet.no kunne fortelle meg om denne saken. It blows me AWAY!

Sunday, sunday. So good to me.

2007-01-28T19:28:00.000+01:00

Jeg er ikke lenger syk (bare en liten opplysning til alle dere som var bekymret for min helsetilstand. :oD) så imorgen kan jeg atter troppe opp på jobb grytidlig om morgenen. Hurra hurra. Men i mellomtiden koser jeg meg inne med ullpledd og iPod-oppdatering. Og bok ikke minst. Men, det som bekymrer meg er at jeg etter noen flyttinger de siste årene mangler oversikt over CD'ene mine. Noen vet jeg at jeg har, men aner ikke hvor. Jeg vet i alle fall at jeg har hatt dem, men om de fremdeles er med meg er heller uvisst. I tillegg har jeg plutselig oppdaget et par jeg ikke visste at jeg hadde. -Næmmen, HAR jeg den? Hvor har den gjemt seg da? Har jeg noen gang hørt på den? Nei, det har jeg ikke. Flaks at jeg ikke kjøpte den sist jeg var på Platekompaniet og sikla, da. Jøsses.

Jeg har også begynt på en ny bok denne helga. Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. I like. Og nå hører jeg at den roper på meg igjen, så det er bare å rigge seg til med pleddet. Jeg skal jaggu kose meg med et glass Solo også.

Ikke helt i 100.

2007-01-23T12:51:00.000+01:00

Jeg er ikke helt i form om dagen. I dag vurderte jeg å bli hjemme fra jobben, men så virka det litt pysete, så jeg drøya avgangen en halvtime isteden. Noen som da førte til at jeg må være her en ekstra halvtime hvis jeg skal fylle dagen. Og nå som jeg har kommet og holdt ut så lenge så kan jeg jo like gjerne holde ut til slutten av dagen. Men jeg skulle aller helst vært hjemme i senga mi. Og det kan det hende at de jeg deler kontor med hadde syntes var like greit også. Jeg begynner å fryse med en gang varmen kommer ned på et normalt nivå og gjør ikke mer enn jeg strengt tatt må.
Men ikke så lenge igjen nå, så lokker sofaen. Jeg gleder meg.

Mowgline?

2007-01-19T08:49:00.000+01:00

Hvis dette her er sant så kan jeg i hvert fall garantere at det blir film.. Jungelboken 2 - basert på en sann historie. Shit. Det er ganske utrolig.

2007-01-18T14:49:00.000+01:00

Herregud. Nå er det på'n igjen. Stor spenning hver onsdag foran tv'n. Skuffelsen etter at timen er over og det er en hel UKE til neste gang. LOST er tilbake. Hikst.

Futurama.

2007-01-16T08:12:00.000+01:00

JA! God idè! Så, når klimaforandringene er blitt så kritiske at vi ikke kan leve her på normalt vis, så kan vi bare legge en kuppel over hele verden og leve som de gjør i framtidsfilmene fra Mars. Så slipper vi å sette vår fot utendørs noen sinne.

2007-01-13T18:38:00.000+01:00

Kasper-katt

2007-01-11T14:21:00.000+01:00

Jeg har en mormor som begynner å bli gammel. Og slik er det med gamle mormorer, at noen ganger blir de syke. Og når gamle mormorer blir syke så må de noen ganger på sykehus. Når gamle mormorer er på sykehuset lenge eller mange ganger over kort tid og man ikke vet hvor lenge de blir denne gangen, så må noen passe på kattepusen. Kattepusen kan være alene hjemme en ukes tid, men ikke mer. Så nå har vi blitt kattepassere. Kasper-kattepassere. Bare han kommer ut fra badet snart så går det nok bra.

2007-01-03T11:38:00.000+01:00

Jeg har ingenting å komme med. Jeg vil bare vandre formålsløst omkring med musikk på øret.

No more champagne...

2007-01-02T12:49:00.000+01:00

Ja, så skriver vi 2007, folkens. Nyttårsfeiringa er over og går inn i historien som en vanlig kveld med litt ekstra god mat og pene klær, men ellers ikke så spesiell. "Det året det regna" kan også bli ny betegnelse på nyttårsften 2006/2007. Eller kanskje det blir så vanlig at vi ler av det om noen år og sier "husker du hvor uvanlig det var at det regna på nyttårsaften?" Ikke vet jeg. Like lite som jeg vet hva som vil skje i året som kommer. Jeg håper at jeg får noen store ting på plass. Leilighet hadde vært fint. Eller jobb. Jeg må jo ha jobb for å få leilighet. Fast jobb. Det er vel det jeg ønsker meg mest av 2007. Jobb og leilighet. Og hvis den som sitter og bestemmer alt dette kan slenge inn en mann til meg også, så hadde det unektelig vært litt hyggelig.

Jeg er stor fan av nyttårsaften, og jeg liker tanken på at et nytt år akkurat har begynt. Det ligger en optimisme i det å være på begynnelsen, man kan slette gammelt grum sog begynne helt på nytt igjen. Selvsagt kan man det ellers også, men det er liksom enklere, da, når året ligger blankt og ubrukt foran deg. Så går det noen uker, året er ikke like nytt lenger og det er ikke lenger nytt og spennende å tenke på alt som ligger foran det og hva det nye året vil bringe. Det er blitt for gammelt og ikke så lovende.

Jeg ønsker meg store ting av 2007. Dette er året alt må skje. Alt skal skje. Men, jeg gleder meg til de små tingene også. Is på Aker Brygge til sommeren, utepils på Grønland når den første vårsola titter fram, sjerneklar himmel og vinterfrost (det må jo komme) og kanskje en snøball eller to. Det må jo bli vinter. Jeg håoer bare ikke den kommer i mars. Og så håper jeg på en liten flørt. Jeg trenger litt spenning snart.

2006-12-28T10:57:00.000+01:00

MONSTER!

Move on!

2006-12-27T12:38:00.000+01:00

Jeg ser at det nærmer seg tre måneder siden sist jeg ble bragt grundig ut av fatning av en fyr. Jeg har fremdeles ikke kommet meg igjen, enda jeg ikke har sett han på nesten like lenge. Nå er det vel på tide å komme seg videre vel? Knurr.

Vintersolverv

2006-12-22T12:21:00.000+01:00

Idag snur sola! Hurra! Og innen 2007 har dagen allerede blitt over sju minutter lengre! *danse*

I Want Candy

2006-12-21T12:56:00.000+01:00

Jeg var ikke klar over at han fremdeles var artist, og i hvert fall ikke at han har vokst opp til å bli en riktig så kjekk, ung mann. Men han har vel kanskje arva iq'en til broren sin eller? (han bruker den vel ikke lenger heller, så...)

............Alt jeg vil ha til jul er deg...........

2006-12-20T14:22:00.000+01:00

I don't want a lot for Christmas
There is just one thing I need
I don't care about the presents
Underneath the Christmas tree
I just want you for my own
More than you could ever know
Make my wish come true
All I want for Christmas is you

I don't want a lot for Christmas
There is just one thing I need,
and I Don't care about the presents
Underneath the Christmas tree
I don't need to hang my stocking
There upon the fireplace
Santa Claus won't make me happy
With a toy on Christmas day
I just want you for my own
More than you could ever know
Make my wish come true
All I want for Christmas is you

I won't ask for much this Christmas
I won't even wish for snow,
and I just want to keep on waiting
Underneath the mistletoe
I won't make a list and send it
To the North Pole for Saint Nick
I won't even stay up late
To hear those magic reindeer click
'Cuz I just want you here tonight
Holding on to me so tight
What more can I do
Oh, Baby all I want for Christmas is you!

All the lights are shining
So brightly everywhere
And the sound of childrens'
Laughter fills the air
And everyone is singing
I hear those sleigh bells ringing
Santa won't you bring me
The one I really need
Won't you please bring my baby to me quickly, yeah

Ohh ohh, I don't want a lot for Christmas
This is all I'm asking for
I just want to see my baby
Standing right outside my door
Ohh ohh, I just want you for my own
More than you could ever know
Make my wish come true
Oh, Baby all I want for Christmas is you
All I want for Christmas is you!

Mariah Carey

Er det meg det er noe galt med eller?

2006-12-19T14:18:00.000+01:00

Jeg fulgte ikke med på "Skaperen" da det gikk, men som de fleste andre noen lunde oppdaterte mennesker fikk jeg jo med meg litt av det som foregikk. Og jeg må si det; denne anti-dop-snowboardklær-kolleksjonen til den langhåra lille karen forstår jeg ikke. Jeg forstår det rett og slett ikke. De kaller det klær mot dop. Hvordan kan klær være mot dop? Hvordan kan han komme på andreplass eller hvor det var han havna i "Skaperen" med klær mot dop? Ingen har noen sinne sagt hvordan de er mot dop. (Det vil si, de har sikkert sagt det i løpet av programmet, men jeg har ikke fått det med meg. )Er de fulle av statements? Går overskuddet til forebyggende arbeid? Jobber klærne selv med forebyggende arbeid når du tar dem av deg om kvelden? Hvordan er dette så forbanna nyskapende? JEG FORSTÅR DET IKKE!!!

O' jul med din glede og barnlige lyst.

2006-12-18T14:08:00.000+01:00

Nå begynner jeg å glede meg til jul. Det er minusgrader ute, og på lørdag hørte jeg på julesanger. Jeg er så godt som ferdig med julegaver (det gjenstår bare å pakke dem inn. Aaargh!), er nyfrisert og nesten blakk og fornøyd.

Jeg er glad i moderne julesanger. Minst like mye som klassiske julesanger. Man kan argumentere mot dem ved å si at "men det er jo bare vanlige kjærlighetssanger med litt jul rundt". Jaja, mange av dem er det. Men jeg synger om "Et barn er født i Betlehem" og "Hvor de vet at vor Gud er skjønn" enda jeg er langt fra overbevist om at dette barnet var så mye å rope hurra for, og stiller meg sterkt skeptisk til eksistensen av en Gud, og i hvertfall til påstanden om at Han er skjønn. Nei, gi meg heller "Last Christmas", " All I Want For Christmas Is You" og "Fairy-Tale of New York".

Og så har jeg kjøpt antrekk til nyttårs. Det kan brukes i jula også, og med en liten vri blir det to forskjellige antrekk. Mihihihihiiihihi. Jeg GLEDER MEG TIL JUL!!!! Og til NYTTÅRSAFTEN!!!! I tillegg ELSKER jeg 17. mai, og bursdager.

Jeg er en høytidsnerd, og ikke flau over det.

Morderen er løs.

2006-12-13T21:04:00.000+01:00

Jeg har alltid hatt en spesiell interesse for seriemordere, og når England nå rystes av en sørger jeg for å følge nøye med.
Før jeg går videre må jeg få understreke at jeg synes saken er forferdelig, og det at jeg fascineres av seriemordere gjør ikke at jeg sympatiserer med Ipswich-morderen på noen måte.

Det skrives i avisene at alle i den lille byen er redde for å gå ut om kveldene, at prostituerte er redde (med god grunn tydeligvis) og at "vanlige" folk bekymrer seg for at morderen skal drepe andre enn prostituerte hvis han ikke finner prostituerte å drepe.

Det jeg imidlertid lurer på, er hvordan det EGENTLIG ser ut der. Byen er jo full av journalister, spesielt opptatt av de prostituerte og horestrøket. Byen ser jo så øde ut på bildene og filmene, men hvordan hadde det sett ut hvis journalistene ikke hadde passet på å unnlate å vise sine kollegaer? Jag undras.

Men jeg liker IKKE at ei av mine beste venninner er der borte for å dekke saken for VG nett. Hun har lovt å si fra når hun er tilbake i Norge. Jeg håper det ikke er så lenge til.

Jeg - et friluftsmenneske?

2006-12-10T19:18:00.000+01:00

Neida, jeg har ikke forandra meg så radikalt som overskriften kan antyde. Men, jeg har vært ute på lang tur idag. Min svenske venninne Hanna og jeg skulle egentlig gå søndagstur forrige uke, men grunnet litt vel heftig festing lørdagen så ble det utsatt til idag. Så, vi kledde på oss og gikk ut i desembervarmen (andre søndag i advent - 0 grader. Og det er kaldere enn på lenge. Hva GIR du meg?)

Etter å ha vandret litt på måfå endte vi etter hvert opp på vei rundt Østensjøvannet. Og hva fant vi her? Gåsunger og rakler. Og snø, men den kom fra ishallen. Og det var så deilig å gå rundt vannet! Vanligvis pleier jeg å legge søndagsturen til mer sentrumsnære områder, men jeg tror jaggu jeg skal gå mer i skogen. Jeg hadde glemt hvor mye jeg liker det.

Etter en snartur innom Brynsenteret og jule- eller bursdagsgavekjøp til mamma, hadde vi fremdeles en hel time igjen til middag. Så da benyttet vi anledningen til å ta en liten sightseeing rundt på Vålerenga. Jeg tok på meg guidehatten og viste Hanna de viktigste stedene i området. Som hun selv sa; hun må jo vite hvorfor hun har Vålerenganøkkelen som hun arva da hun flytta inn på det gamle rommet mitt i kollektivet. :o) Ære være.

Hepp.

2006-12-05T18:56:00.000+01:00

Ingen nyhet kanskje, men jeg trekker frem Lance Bass i denne bloggposten likevel. Det måtte være noe. Han var vel den eneste i boybanda i siste halvdel av 90-tallet som ingen i jenteklanen likte.

2006-12-03T19:41:00.000+01:00

Jeg vil ha sol, sommer, varme, krydderlukt og fine farger. Jeg vil til Kreta!

-Og vips så hadde hun dysleksi...

2006-12-01T16:47:00.000+01:00

Lindsay Lohan hsr vært ute og skrevet et kondolansebrev som ikke henger sammen. Det sies at hun må ha skrevet det i fylla. Dette har jeg ikke tenkt å ta stilling til, men jeg har lest brevet, og det er fullt av usammenhengende setninger og grammatiske feil i tillegg til ortografiske feil. Hvordan frk Lohan skriver og formulerer deg bryr meg ikke så veldig. Det som derimot bryr meg er at dagbladet gjennom sin kjendis.no skriver at Lindsay Lohan mobbes for dysleksi. Å, kom igjen. Dysleksi? Hvor i artikkelen står det at hun har dysleksi? Har advokaten hennes sagt at hun lider av det? Har legen hennes sagt det? Har Lohan selv sagt det? (Om så er tilfelle, så nevnes det i hvert fall ikke i artikkelen.) Neida, det er kjendis.no som sier det. At man ikke kan grammatiske regler, formulere en sammenhengende setning eller stave er ikke synonymt med at man har dysleksi. Vis meg legeattesten.

Norway's grand prize

2006-11-29T12:10:00.000+01:00

Jeg har jo tidligere i denne bloggen nevnt nordmenns glede over å bli omtalt i store, utenlandske aviser. Vi omfavner alle som vil fortelle om oss, enten de slenger dritt eller roser oss. Aller mest stas er det allikevel selvsagt når vi blir omtalt i rosende ordelag. Som 100% Osloborger blir jeg også varm om hjertet når det dukker opp en artikkel som ikke bare handler om de narkomane i Karl Johan elller de høye prisene i byen min. Med dette i hu leste jeg begeistret Oslo-artikkelen i LA Times, som til og med omtaler oss som en "Cosmopolitan city". Mihihihi! Selv om forfatteren har misforstått hvem Sinnataggen er (se bilder).

2006-11-27T17:42:00.000+01:00

Your life is paused. Please press "PLAY" to continue.

Eli.

2006-11-21T10:59:00.000+01:00

Min favorittperson i denne verden er utvilsomt ikke Eli Hagen. Mitt fremste julegaveønske i år er utvilsomt ikke boka til Eli Hagen. Jeg har ikke engasjert meg så mye i dette bok-styret, men litt får man jo med seg. Og, selv om det ikke er med lett hjerte, jeg må innrømme at hun har kommet med et par bra uttalelser. Obs! Sterke bilder.
-Bondevik er mer opptatt av seg selv enn landet.

TomKat.

2006-11-17T10:00:00.000+01:00

Jeg leser på dagbladet.no at Katie Holmes og Tom Cruise festet før bryllupet. Mye kan sies om Tom Cruise, jeg skal ikke gå inn på det, men Katie har i alle fall oppfylt mange jenters drøm. Og som om ikke det var nok å få barn og gifte seg med selveste Tom, så omtales de, som så mange andre om dagen, i mediene som èn person. Eller skal vi si et fenomen. Fenomenet TomKat. Uniname kalles dette, når to menneskers navn settes sammen til ett. Det er fristende å kritisere, å si at dette er det teiteste jeg vet, at jeg blir kvalm av disse navneordspillene eller hva vi skal kalle det, men det kan jeg ikke. Jeg synes ærlig talt det er litt kult. Og er det ikke sånn at, når to store stjerner, mektige, rike og vakre, hooker opp, så blir paret et fenomen? Det begynte vel med Benifer, som en litt atal spøk på bakgrunn av at de alltid var sammen og var SÅ lykkelige. Men, i hvert fall som jeg ser det, så er ikke resten av uninavnene basert på dette. De har vel kanskje fremdeles sammenheng med at parene stort sett blir observert sammen og ikke hver for seg, men det er da forholdsvis normalt når man er et par.

De tre mest kjente uninavnene om dagen er vel Brangelina (Brad Pitt og Angelina Jolie for de uinnvidde), Benifer (Ben Affleck og Jennifer Lopez, forøvrig ikke et par lenger) og det kuleste av de kule, TomKat. Jeg mener, kom igjen. Du kan si hva du vil om uninavn, men ikke kom og si at ikke TomKat er et fantastisk eksemplar av arten. Har du med Cruises Top Gun i tankene blir det bare enda kulere. Et kjapt google-søk avslørte også at Katie Holmes før Tom Cruise datet Nipsey Russel, noe som gjorde uninavnet deres til KatNip. Om det er sant vet jeg ikke, men jeg synes det er hysterisk morsomt. Det ligger uante muligheter her folkens.

I tillegg til de mest kjente og kjære uninavnene så har vi visstnok også et par på Vince Vaughn og Jennifer Aniston. Og det skulle jo bare mangle. Litt urettferdig om Brad skulle gått rett inn i et famøst uninavn, og så endte Jennifer opp med to separate? Både Vaughniston og Vincifer er varianter, men jeg stemmer for Vincifer. Alle de andre som har slått an er laget av fornavn. For å understreke dette kan jeg jo også trekke fram Nicole Kidman og Keith Urban. Visstnok har noen forsøkt å presentere disse to som Kurban. Noen som har hørt det? Trodde ikke det nei. Prøv Nickeith, jeg er sikker på at det ville slått an mye bedre.

Dette fenomenet er også tilstedeværende i min nærmeste vennekrets. Jeg vil understreke at det begynte der før det tok helt av i mediene. Mine venner Marianders er ingen kopi av verken Brangelina eller Benifer, bare et helt vanlig uninavn-par. Om muligheten byr seg så håper jeg selv å bli en del av et sånt engang.

Men det kuleste av de kule er fremdeles TomKat. Ingen banker TomKat.

Ærlig talt.

2006-11-15T18:35:00.000+01:00

Høsten og vinteren er over oss med full styrke. Jeg teller ned til sommeren så mye allerede at det gjør vondt. Selvsagt er det mange fine ting med vinteren også, jeg synes det er deilig når det er deilig vinterkaldt ute, snø og fine vinterstjerner. Men. Det er et stort men. Jeg fryser hele tiden. Seriøst. Igår lå jeg på sofaen på rommet mitt med varmeovn på og ullteppe over meg. Tjukt og varmt ullteppe. Jeg frøys. Jeg ble ikke varm før jeg fikk en sommerdyne utenpå ullteppet igjen. Og da jeg ble varm nok så sovna jeg selvsagt. Enda jeg virkelig hadde sovet mer enn nok den natta. Så, da jeg våkna, var jeg selvsagt sulten og måtte ta meg et knekkebrød. Satt på spissen er dette det eneste jeg gjør i mørketida; fryse, sove og spise. Ærlig talt. Det er for drøyt.

En hyllest til Are Kalvø.

2006-11-06T21:53:00.000+01:00

Jeg liker Are Kalvø. Jeg synes Are Kalvø er heit. Rett og slett heit. Han har en fantastisk dialekt og stemme. Pluss at han er morsom og skarp. Jeg fortalte ei venninne at jeg synes Are Kalvø er heit. Hun begynte å le. Selv om hun var enig i at han er litt av en kjekkas så hadde hun ikke hørt noen omtale han som heit. Når jeg tenker meg om så har ikke jeg det heller. Det var ikke en nøye gjennomtenkt uttalelse, mer spontan. Men da den først hadde sluppet ut av munnen min skjønte jeg at det var riktig. Jeg synes Are Kalvø er heit. Nemlig.

Selvtillit.

2006-10-31T21:47:00.000+01:00

I dag, som så mange andre dager, snakka jeg med ei venninne på telefonen. Hun kunne fortelle at hun har meldt seg inn i Dagbladets vektklubb og at hun så langt, etter en ukes tid, var særdeles fornøyd. Det er vel og bra, men jeg skal si dere en ting. Når sommeren nærmer seg og alle aviser og ukeblader fyller seg opp med artikler og tips om hvordan du skal få kroppen feiende flott til bikinisesongen. Ikke kjøp boka "Bikinifin", spar heller pengene. Hvis det noen gang er behov for å føle seg litt bedre; ta en liten sydentur. Gå på stranda og se deg rundt. Der får man virkelig et nytt perspektiv på verdens overvektsproblemer. Det er selvsagt noen som er slanke og vakre, men overraskende mange av disse sprader rundt toppløse med mindre smakfulle tangaer. Det er det som er det største problemet, at folk ikke skjønner hva den kan og ikke kan ikle seg. Kikk deg rundt, ta en titt på alle kjempefamiliene. Benytt også sjansen til å se på puppedamene i tanga. Noen av dem har en kropp som gjør at de kan bruke det, andre ikke. Men uansett, benytt sjansen til å sette pris på den kroppen du har, len deg tilbake på solsenga, verdsett dine få ekstra kilo og tenk "så glad jeg er for at jeg ikke er sånn".

Jeg har utdannelse, har du en relevant jobb til meg?

2006-10-30T15:29:00.000+01:00

Jeg er helt overbevist om at det går an å kjede seg så mye at man svimer av. Jeg har vært på nippet et par ganger på forelesning. Men forelesninger varer tross alt ikke så lenge. Stort sett er det en pause mellom, slik at man får tid til å hente seg inn etter 45 minutter med ekstrem kjedsomhet. Det som er verre er når man sliter på besvimelsens rand en hel arbeidsdag. Det er ikke det at jobben er så ille, når det skjer noe her. Men åtte timer nesten uten noen ting å gjøre. Gosh, som en kjent norsk sangerinne ville sagt det. Men, ikke for det, på denne måten tjener jeg i hvert fall penger på å kjede meg så mye at jeg nesten svimer av. Dèt gjør man ikke som student.

Steike. This is føkking paradise!

2006-10-29T12:28:00.000+01:00

Slik begynte SMS’en jeg sendte til min venninne Cørn etter en dag eller kanskje to på Kreta. Det er helt sant. Jeg har vært i paradis. Hver gang jeg drar ned blir jeg mer og mer forelska i øya og leiligheten og byen og landsbyen og menneskene og maten og musikken og tradisjonene osv osv.

Etter uværet som var uka før vi reiste, klarna alt opp og vi hadde en uke med knallvær. De gangene jeg har vært der nede i år (fire i tallet) har vi jo reist på litt ukurante tider og har ikke alltid hatt bare fint vær. Men det skal jeg si vi hadde denne gangen. Rundt 24-25 grader i lufta om dagen, 23 i havet. Bassenget var litt kaldere, men litt utover dagen lå det på rundt 20 grader der og. Kveldene var litt kjølige, men når man kan sitte ute til klokka tre bare med en liten jakke og en poncho så klager man ikke. Neisåmenn.

På fredag var vi i gresk barnedåp, noe som virkelig var en opplevelse. Det var barnebarna til Stelios og Irini, våre greske bilutleievenner, som skulle døpes. Først var det dåp i kirka. Nesten halvannen time med prating og synging fra prestens side, korsing og dypping av barna i en stor døpefont, pynting og messing og røkelse og skyting utenfor. Og masse barneskrik. Og prating. Det var ikke snakk om å være stille og høre på presten, nei da. Folk gikk ut og inn og småprata og dulla med barn og gode greier. Så lenge som den seremonien varte så skjønner jeg godt at man faller ut.

Etterpå var det full fart til festlokalet. Der var det dekka bord til 400 mennesker (dette var bare en liten dåp, ikke noe store greier. I bryllupet var det 2000). Vin og mat og musikk og masse folk. Masse barn som løp rundt med ballonger og var med på dansen og falt og slo seg, sutra litt og opp igjen og leke videre. Liter på liter med vin og musikk og dansing. Det er noe annet enn en norsk barnedåp, det. Noe annet enn et norsk bryllup eller en hvilken som helst annen norsk fest. Moro var det.

Jeg elsker Kreta. Jeg elsker øya, naturen, menneskene, forholdet til tid, og klimaet selvsagt. Det eneste jeg ikke er så begeistra for er insektene. Jeg har returnert til Norge med noen saftige myggstikk. Men jeg klager ikke. Vi har da insekter her og. Og på en eller annen måte så bryr jeg meg ikke like mye om den greske vepsen som jeg gjør om den norske. Uvitenhet, helt sikkert, men det er da deilig å ikke vite alt.

Jeg er ikke så fan av lange blogginnlegg. Ser jeg et innlegg jeg synes er for langt til at jeg gidder å lese det, så hopper jeg ofte ned til siste avsnitt for å se om det står noe spennende der. Så denne er til dere som gjør som meg, en kjapp oppsummering av innlegget: Jeg elsker Kreta. Og jeg har hatt en superfantastisk uke. Og kanskje det kommer enda litt mer Kreta-babbel etter hvert. Vær forberedt.

Litt nervøs en periode der

2006-10-18T13:10:00.000+02:00

Igår snakka jeg med pappa på telefonen. Han er på Kreta, og mamma og jeg reiser etter på lørdag. Pappa hadde foruroligende nyheter. Det var flom. Flyplassen var stengt. Leiligheten vår var ikke i faresonen, men alle leilighetene under oss var oversvømt. Gulvtepper flyt, det sto vann 20 cm oppover veggen. Idag hørte jeg på nyhetene på p1 klokka 12. "Det er erklært unntakstilstand på store deler av Kreta på grunn av flom i natt". Hæ? Flom i natt også? Skal dette ingen ende ta? Hva skjer med turen vår? Er det skjedd mer? Lever leiligheten vår fremdeles? Men så fant jeg en artikkel på dagbladet.no etter en stund. Ingen fare. De er bare litt treige med å rapportere. Flyplassen er åpen. Rethymno lever. Enda er det flere dager til vi reiser. Alt i orden. Dette ordner seg. Faren over for nå.

Mandag

2006-10-16T17:39:00.000+02:00

Javel, boys and girls (eller skal jeg si hei mu?), da var nok en helg gått over i historien. Jeg rangerer den sånn midt på treet. Fredagen var bestemor og farfar på besøk, jeg hadde planer om å flykte etter middag, men sånn ble det ikke. Og det var veldig hyggelig faktisk. Jeg sier faktisk fordi familiekvelder tradisjonelt sett er ganske kjedelige. Men ikke denne. Lørdag sto også i familiens tegn, da var mormor på besøk for å feire bursdag og spise fårikål. Men da hun gikk hjem gikk jeg ut. Jeg gikk på Nomaden. Jeg er ikke fan av Nomaden. Jeg ville ikke gå på Nomaden. Så, selv om kvelden etter hvert ble ganske så hyggelig, så er jeg enda mindre fan av Nomaden nå enn det jeg var tidligere.

Ellers så fikk jeg en hyggelig nyhet idag. Min venninne Linda har fått en liten beibis. Hun fikk ham for en ukes tid siden, men idag fikk jeg mms med bilde og greier. Den første av de jeg har vokst opp med som har fått barn. Nå ville det kanskje vært naturlig å snakke om å føle presset og greier, men det gjør jeg ikke så det gidder jeg ikke. Men jeg jubler høyt og klart for Linda og gleder meg stort til å få se vidunderet. Vanligvis er jeg redd barn, men jeg har en følelse av at han her ikke er så skummel som de pleier å være. Jadajada, bare le. Redd barn tenker du, hvor teit er ikke det. Men jeg skal le høyt når du tilkaller meg for å fjerne edderkoppen i dusjen din.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død

2006-10-12T14:00:00.000+02:00

Jeg har fått dilla på Lars Martin Myhres siste sang; Trøstesang. Melodien er fin, men teksten er nydelig. Litt trist, melankolsk og optimistisk.

Trøstesang

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd titusen ganger før.
For mennesket er som mennesket er; drifter og drømmer, savn og begjær. Vi fødes, vi lever, vi dør.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Husk Terje Vigen, bror, de tvang ham i kne. Han sturte en dag eller to eller tre så rystet han sorgene av.
Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle som kjent vår skute mot død og mot grav.

Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Natten er nådefull, vinen er rød. Den kan ikke leve som ikke kan dø og vi er velsignet på jord. For vi har fått drikke av skygge og sol i stanken av forfall og duft av fiol. Så ikke vær lei deg mer bror.

En skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

En skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile.

Ikke vær lei deg bror, ikke vær redd. Ingenting skjer som ikke har skjedd.

-Lars Martin Myhre

Blod og vater

2006-10-04T00:06:00.000+02:00

Jeg er ikke tilbake i vater. Jeg lurer på hvor lang tid det vil gå før jeg er det. Jeg tipper en uke, kanskje to. Jeg streber etter min vatertilstand.

Det begynner å bli kaldt ute. Jeg frøys da jeg var ute ista. Der er noe å føye til på lista over ting jeg hater. Jeg hater: Å fryse. Men et lyspunkt er at jeg reiser om ikke lenge! 21. Oktober reiser jeg atter en gang til mitt elskede Kreta. En uke i varmere strøk. Selv om det begynner å bli høst der nede også, men det er så absolutt bedre enn her.

Forresten så håper jeg virkelig at blodbanken ringer snart. Lenge siden jeg meldte meg, og de har enda ikke gitt meg time til prøvetaking som de kaller det. Begynner å bli litt smått irritert.

Nå bare babler jeg. Vater! Nå!